Denne nederlandsk-norske co-produksjonen tar oss til et snødekt landskap nordover, hvor elgen ferdes blant bjørketrær og hvor en nederlandsk pianistinne bor med sine husky-hunder og sin sønn, antagelig fra et nytt ekteskap.

Pianisten var en barnestjerne, men det har kostet, får vi vite, internatskole og konsertturneer har antagelig frarøvet henne barndommen. Dette har hun ikke greid å kompensere, i alle fall ikke i oppdragelsen av datteren, som nå er en voksen dame. Hun er fotograf av yrke, med ny fotobok og utallige erfaringer, som hun ikke greier å formidle til moren under dette tydeligvis andre møtet på noen år. Moren spør heller ikke om dem.

I et stillferdig og spennende formspråk kretser de to kvinnene rundt noe vi bare aner men ikke vet, uuttalte konflikter fra forrige besøk som endte i krangel og bråk, stillferdige antagelser som den vare lillebroren forsøker å bearbeide gjennom sin kjære hobby, lydteknikk på et avansert nivå. Han søker stillheten i naturen, finner rene toner i bearbeidede istapper og tar opp og mikser hjerteslag fra moren og søsteren.

Lyd og musikk spiller, naturlig nok, en viktig del i filmen og dette kontrasteres med stillheten i naturen utenfor. Et av de sterkeste øyeblikk i filmen er et stykke Schubert for firhendig klaver som mor og datter spiller sammen. Muligens er de på vei til å finne hverandre igjen da.

Men datteren er alvorlig syk og greier etter hvert å fortelle dette til moren, etter først å ha stukket av, nok engang. Hun stoppes av en elg-påkjørsel som ender dårlig for elgen men bra som jakt og mat for familien og jegerne. Sekvensen er dypt symbolsk ved at dyrene leder menneskene sammen, noe som også understrekes med de vakre huskyene som tilhører den lille gården.

Stillferdig og dialogløse bilder skildrer familiens sorg over datterens dødsdom. Moren, som søker seg tilbake til henne og broren, som i raseri fortviles over søsterens skjebne, er begge troverdige rollefigurer i sin lidelse. Uendelig hvite vidder, vakkert fotografert av Melle van Essen rammer inn fortellingen og postulerer en verdig men diskutabel utgang på dramaet.

Det er den norske produsenten Sweet Film som er co-produsent i samarbeid med FilmCamp i Målselv. Norske, nederlandske og europeiske støttemidler er vel anvendt i denne vakre, varme, dyptpløyende og inspirerende filmen. I rollen som moren og datteren møter vi Rifka Lodeizen og Elsie de Brauw, mens Jakob Oftebro spiller datterens tidligere flamme. Andre nordmenn finnes også i mindre roller. Mye norsk teknikk er også med, blant annet den erfarne norsk-nederlandske lydteknikeren Ad Stoop, som har fått frem et mystisk og inspirerende lydbilde i filmen, sammen med komponisten Alex Simu.

Regissøren Boudewijn Koole har vi møtt tidligere her i Norge i barnefilmen Kråkeungen (2012) og han har en imponerende liste som regissør og produsent av nederlandske spillefilmer, fjernsynsserier og dokumentarer. Det er flott å fornemme en erfaren filmskaper fra et land som er både nært og fjernt men som har fostret store filmnavn som Jos Stelling, Paul Verhoeven, Alex van Warmedam mfl.