Netflix har de senere årene produsert stadig flere spillefilmer. En av de siste ut i rekken er El Camino, som er fortsettelsen på Breaking Bad (2008-2013).

Den nye filmen er, i liket med serien, skrevet og regissert av Vince Gilligan, som også står bak spin-offen Better Call Saul (2015-). Handlingen finner sted i kjølevannet av Jesse Pinkmans dramatiske flukt fra fangenskapet. Filmen utforsker hvordan Jesse takler den nye tilværelsen og bearbeidingen av traumene.

Stor gjensynsglede

Jeg har alltid vært stor fan av Breaking Bad og mener at det er en av tidenes desidert beste serier. Mye av grunnen er kombinasjonen av nervepirrende scener, humoristiske øyeblikk, svært velskrevne dialoger, komplekse karakterer (inkludert de mange bifigurene) og ikke minst et veldig gjennomført visuelt uttrykk. Forventingene har derfor vært skyhøye til filmversjonen. Heldigvis har Breaking Bad tålt overgangen til filmformatet usedvanlig godt. El Camino har alle kvaliteter som gjorde serien så god.

Aaron Paul har siden Breaking Bad gjort en rekke ulike roller, og det merkes at han er enda mer erfaren og fremviser et større register som skuespiller i de mange fysisk og psykisk krevende scenene.

Under visningen oppdaget jeg også hvor mye jeg har savnet å se de andre karakterene som Skinny Pete og Badger Mayhew (Matt Jones). Scenene med dem er fornøyelige og ubetalelige. Det var ekstra rørende å se den nylig avdøde karakterskuespilleren Robert Forster tilbake i en liten, men svært minneverdig opptreden som Ed Galbraith.

Gilligan viser igjen at han er en av bransjens beste historiefortellere. El Camino er en utrolig engasjerende og spennende film, hvor ulike handlingstråder nøstes sammen på elegant vis. Det visuelle uttrykket, i alt fra fotoet, lyssettingen, lydsporet til produksjonsdesignet er nøye gjennomtenkt og sitter helstøpt.

Avslutningen på Jesse Pinkmans reise kunne ikke vært bedre.