Den stillfarne og imponerende autentiske danske spillefilmen Onkel er en kjærkommen påminnelse om at livsvalgene ikke behøver å være noe mindre i små lokalsamfunn.

I likhet med Norge, har Danmark en lang jordbrukstradisjon. Likevel er det sjelden man ser spillefilmer fra noen av de to landene som skildrer denne delen av samfunnet, og det kan ha bidratt til at Frelle Petersens stillfarne drama Onkel har blitt en overraskende suksess på danske kinoer.

Drøm om å bli dyrlege

Filmen handler om den unge kvinnen Kris, som driver en bondegård sør i Jylland sammen med sin onkel. Etter at hun redder en nyfødt kalv, vekkes drømmen om å begynne på veterinærhøgskolen i København, noe den lokale dyrlegen også oppfordrer henne til å gjøre. Men dette stiller henne overfor et vanskelig dilemma, siden det vil innebære å overlate gårdsdriften til den aldrende og delvis uføre onkelen alene.

Handlingen inkluderer en mulig kjæreste for hovedpersonen, men også i møtene med ham er det vanskelig for Kris å løsrive seg fra onkelen. En styrke ved filmen er imidlertid at sistnevnte aldri framstår direkte usympatisk. Isteden portretteres relasjonen deres som både kjærlig og kompleks, og dette gjør det eventuelle valget hennes om å flytte mer utfordrende.

Særegen dialekt

Filmskaperen er selv fra Sønderjylland, og under utviklingen av manuset bodde han flere måneder på bondegården – som drives av Peter Hansen Tygesen, som spiller onkelen i filmen og er hovedrolleinnehaver Jette Søndergaards faktiske onkel.

For å ivareta den særegne dialekten fra denne delen av Danmark lette regissøren etter skuespillere innenfor 15 kilometer rundt gården, og mange av rollene er besatt av ikke-profesjonelle med tilsvarende yrker i virkeligheten som i filmen.

Resultatet er en forbilledlig autentisk spillefilm, både i miljøskildring og den ofte sparsommelige dialogen. Den er dessuten svært formsikker, noe som ikke blir mindre imponerende av at manusforfatter og regissør Petersen også har stått for både foto og klipp (i tillegg til at han er kreditert som eksekutiv produsent).

Sjeldent skildret på film

Onkel er en lavmælt, liten film som gir en varm og troverdig skildring av en sentral del av vår kultur, som man gjerne kunne sett mer av innen skandinavisk spillefilm. Riktignok kan svenske Jens Assurs Ravnene fra 2017 trekkes fram som ett av de hederlige unntakene, men her hjemme synes dokumentarfilmskapere og noen kortfilmskapere å være de eneste som retter blikket i denne retningen.

Av og til trenger vi kanskje å minnes om at livsvalgene ikke nødvendigvis er noe mindre i små lokalsamfunn. Snarere kan det være tvert om.