Filmskaperen av dokumentarene Senna og Amy har laget en fascinerende portrettdokumentar om fotballegenden Maradona – som først og fremst tar for seg mannen, ikke ballsporten.
Etter de glimrende dokumentarene Senna og Amy om henholdsvis Formel 1-føreren Ayrton Senna og popartisten Amy Winehouse, tegner regissør Asif Kapadia igjen et portrett av en berømt, begavet og til dels tragisk skikkelse: Den legendariske fotballspilleren Diego Maradona.
Filmen har sitt hovedfokus på perioden fra den unge spilleren med bakgrunn fra slummen i Buenos Aires ble kjøpt opp for en enorm sum av Napoli i 1984, etter å ha utmerket seg på banen for Barcelona. Det italienske klubben hadde på dette tidspunktet en lite imponerende listeplassering, og hadde aldri vunnet et seriemesterskap – men med den argentinske stjernespilleren på laget kjempet de seg gradvis mot toppen.
Videre beskriver dokumentaren hvordan Maradona ble en hyllet folkehelt i Napoli – en økonomisk dårlig stilt by med et lag som ble grovt hetset av folk fra de rikere delene nord i Italia. Og hvordan hans etter hvert hyppige befatning med kokain knyttet ham litt for tett til den lokale gomorraen.
Da han spilte for Argentinas landslag mot vertslandet Italia i semifinalen under fotball-VM i 1990, og kampen ble lagt til nettopp Napoli – var Maradona nærmest unisont forhatt av de italienske tilskuerne.
Tilstedeværelse gjennom arkivmateriale
Som i de to foregående dokumentarene forteller Kapadia historien gjennom arkivklipp, i kombinasjon med nye og eldre intervjuopptak på lydsporet. Igjen skaper dette (sammen med heftig lyddesign, ikke minst i fotballsekvensene) en sterk følelse av tilstedeværelse, som man neppe ville fått med mer konvensjonelle «snakkende hoder».
At også denne filmen handler om en sportsutøver, gir visse strukturelle og tematiske likheter med Senna. Likevel har fortellingen om Maradona vel så mange krysningspunkter med den om Amy Winehouse. Særlig gjelder dette utfordringene med å takle ekstrem berømmelse og til dels rusproblematikken, som også har preget Maradonas liv.
Balansert og nært
Den mest åpenbare forskjellen fra begge de forrige filmene er dog at hovedpersonen her fortsatt er i live, uten at dette synes å ha hatt så stor betydning for resultatet – i hvert fall ikke formmessig. Riktignok inkluderer den noen intervjuer med Maradona gjort spesielt for filmen, men ifølge regissøren var han ikke spesielt lett tilgjengelig – og ikke nødvendigvis det beste sannhetsvitnet i alle sammenhenger. Kapadia kommer uansett tett på sin hovedkarakter (om enn ikke fullt så tett som i Amy), med en god balanse i skildringen av bragder, feiltrinn og mindre sympatiske sider.
Man trenger ikke være spesielt fotballfrelst for å la seg fascinere av denne filmen, som tar for seg mannen snarere enn ballen – slik Senna og Amy ikke egentlig handlet om racerkjøring eller soulmusikk. Den bringer kanskje ikke så mange oppsiktsvekkende nye fakta på banen, men det føles heller ikke som noe betydelig savn. Diego Maradona er først og fremst en engasjerende og drivende godt fortalt portrettdokumentar om en motsetningsfylt personlighet – eller snarere to langt på vei motstridende personligheter: Privatpersonen Diego og fotballguden Maradona.
Anmeldelsen ble skrevet i forbindelse med filmens norske kinopremiere 5. juli 2019.