80 år har gått siden det som trolig er det blodigste slaget i verdenshistorien. Slaget har blitt gjenskapt som spillefilm av tyskere, amerikanere og russere, og her er en oversikt over noen av disse filmene og hvor du kan se dem.

Sovjetunionens rolle i andre verdenskrig begynner for alvor under kampene på Østfronten og man anser Tysklands invasjoner av andre land frem til 1941 som en opptakt til Adolf Hitlers egentlige mål som var å ta Sovjetunionen. Området skulle gi livsrom for det Stor-germanske riket, men slaget ved Stalingrad skulle bli krigens vendepunkt. Det sies at verken før eller senere har det falt så mange soldater under ett enkelt slag. Fra august 1942 til februar 1943 døde 750.000 stridende. Hele 480.000 på sovjetisk side og 270.000 på tysk side, inkludert aksemaktens soldater fra Italia, Romania og Ungarn.

Operasjon Barbarossa

21. juni 1941 bryter Hitler ikkeangrepspakten og starter invasjon av Sovjetunionen under kodenavnet Operasjon Barbarossa. Over tre millioner tyske menn står klar for å invadere Sovjetunionen sammen med nærmere en million soldater fra resten av aksemakten. De fleste soldatene trodde det var en øvelse, men i virkeligheten var dette historiens største invasjonsstyrke. De viktigste bymålene var Leningrad og Moskva, men like viktig var kontroll og tilførselen av råvarer fra den fruktbare ukrainske svartjorda og å sikre drivstofftilgang fra de rike oljefeltene i Kaukasus. Den opprinnelige planen var å ta Stalingrad først for deretter å ta kontroll over oljefeltene i Kaukasus.

28. juni 1942 starter det tyske fremstøtet mot Kaukasus, men da Den røde armé tillot en lynrask fremrykning førte dette til at Hitler endret planen. Et angrep av to mål etter hverandre ble endret til å splitte styrkene og angripe to mål samtidig, selv om dette halverte tysk angrepsevne. Tyskerne hadde som mål å ødelegge industrien med våpenfabrikken i Stalingrad samt at det å ta byen hadde en psykologisk effekt. Stalingrad hadde en symbolsk verdi for Stalin da byen hadde fått hans navn etter hans bragder under den russiske borgerkrigen samt at det betydde at de ville miste forsyningsmuligheter langs elven Volga.

23. august 1942 startet selve angrepet på Stalingrad. Luftwaffe sørget for i løpet av få dager å bombe byen sønder og sammen med over 1.200 bombefly. Sjette armé sto i utkanten og ventet på sovjetisk kapitulasjon, men da den aldri kom, rykket en tysk panserdivisjon inn mot byen. Manglende kontroll over byen førte til at Hitler ble besatt av å innta den. Kampene foregikk dag og natt, mann mot mann, i utbombede ruiner. Sovjetiske snikskyttere skapte stor frykt blant skrekkslagne tyske soldater som ikke hadde støtte av stridsvogner eller Luftwaffe. På motsatt side ble hyppige desertører og rømningsforsøk over elven Volga stanset med bevæpnede vakter.

Det betydningsfulle slaget har blitt filmatisert flere ganger med stor variasjon. I tråd med tidligere anerkjente sovjetiske antikrigsfilmene har slaget blitt fortalt fra sovjetisk vinkling. Deretter har det blitt fortalt fra tysk vinkel, fra europeisk-amerikansk ståsted og ikke minst fra russiske filmskapere i moderne tid. Den tyske filmen portretterer umenneskelige krigføring mens den europeisk-amerikanske versjonen er en helteskildring. Nyere russiske krigsfilmer har siden det nye millenniet vært preget av heroisk og selvoppofrende karakterer, nasjonalisme, patriotisme og behov for tradisjonelle helteskildringer. Disse filmene har ikke samme anerkjennelse, men de utgjør likevel et interessant og kontrastfylt filmmateriale.

Hot Snow (1972)

Den første filmen i denne oversikten viser ingen kamper i byen Stalingrad, men tar for seg det viktige forsøket på å stoppe tyske stridsvogner på vei mot Stalingrad. Blant de mange anerkjente filmene fra det statlige sovjetiske produksjonsselskapet Mosfilm finner vi blant annet Ivan´s Childhood (Ivans barndom, 1962), The Ascent (Oppstigningen, 1976) og Come and See (Gå og se!, 1985). Hot Snow (Brennende snø, 1972) er en mindre kjent tittel i vestlige land, men er ifølge en kåring fra 2020, en av russernes ti favorittfilmer om andre verdenskrig. Filmen baserer seg på Yuri Bondarevs roman «Goryachi Sneg» fra 1969 og omhandler hans egne opplevelser fra krigen som artillerikommandør ved Stalingrad. I forbindelse med at det nærmet seg 30 år siden andre verdenskrig sluttet i Europa viste Oslo kinematografer 11 sentrale filmer med bakgrunn i krigen. En av disse var Brennende snø som da ble kinolansert av Kommunenes Filmcentral, men som siden har vært svært utilgjengelig i Norge. Heldigvis har Mosfilm tilgjengeliggjort flere av sine klassikere og denne er en av dem som nå er tilgjengelig i oppusset versjon med engelske tekster på YouTube.

November 1942, feltmarskalk Friederich Paulus og hans 6. armé med 330.000 menn har omringet Stalingrad, men befinner seg samtidig innesperret. Generalfeltmarskalk Erich von Manstein med sine 450 stridsvogner har fått oppdrag om å unnsette tyskernes 6. armé, men Den røde armé setter inn tungt artilleri og skal hindre denne unnsetningsoperasjonen. En liten elv er tyskernes hindring på veien og her skal det settes opp forsvarsverk for å stanse dem. Dette er en av historiene rundt slaget ved Stalingrad og det som skal bli en blodig kamp.

Soldater i Den røde armé forflyttes gjennom et snøkledd og iskaldt landskap. Det er god stemning blant mennene, kun avbrutt av sporadisk angrep fra tyske stuka bombefly. Etter en lang marsj til fots og med hester som trekker kanoner, tar soldater stilling nede ved elven hvor de graver skyttergraver, danner forsvarsverk og posisjonerer sine kanoner. Så dekkes himmelen av bombefly som bombarderer området før de flyr videre mot Stalingrad. Deretter dekkes steppene av tyske stridsvogner. De sovjetiske soldatene har fått en brutal start på frontens tilværelse og håpet henger i en tynn tråd. De er siste skanse før Stalingrad og deres general er en hard nøtt som ikke tolererer tilbaketrekning. Nå må de kjempe til siste kule.

Hot Snow er utvilsomt en imponerende produksjon med sitt store antall soldatkledde skikkelser og en enorm mengde krigsmateriell. Et stort antall stridsvogner får den til å føles massiv der tyskerne ankommer som en horde av stridsvogner og infanterisoldater. Filmen følger et sovjetisk artillerimannskap som skal bli isolert fra resten av styrken, men som på heroisk vis fortsetter kampen mot tyske stridsvogner. Artillerisoldatene kjemper en ærefull og høyst patriotisk kamp mot den mektige stridsvognstyrken og hvor kun et oppofrende fåtall skal overleve blodbadet. På et noe unødvendig vis er det også en underhistorie med et trekantdrama mellom to soldater og den kvinnelige sanitetssoldaten Tanya.

Ankepunktet er et noe uoversiktlig persongalleri og en noe tungvint fortalt historie, inkludert en sekvens hvor hovedpersonen får granatsjokk og hvor fortellingen bryter med krigsrealismen. Selv om den er laget på svært imponerende vis med grandiose scener som moderne filmer kun ville klart å gjenskape med dataskapte effekter, blir det dessverre ingen sterk eller minneverdig historie. Med ærefulle kamper med mange falne for den store saken, bærer den riktignok store likhetstrekk til den nyere russiske krigsfilmer som T-34 (2018) og Panfilov’s 28 Men (Dvadtsat vosem panfilovtsev, 2016) hvor sovjetiske soldater nok en gang skal forsøke å stoppe tyske stridsvogner.

Stalingrad (1993)

Etter Berlin-murens fall og en endelig seperasjon fra Sovjetunionen var tyske filmskapere klare for å ta et oppgjør med den ukomfortable nazifortiden. Med 1990-tallet kom en ny suksessfull tilnærming til filmproduksjon i Tyskland med utforsking av tysk identitet fra nye regissører. Den tyske filmen Stalingrad (1993) omhandler slaget ved Stalingrad og århundrets blodigste slag fortalt fra tysk vinkel. Wolfgang Petersens Das Boot (1981) forandret på tysk berøringsangst rundt andre verdenskrig og ga publikum et nytt syn på tyske soldater. Das Boot ble laget kun 35 år etter krigen og dette var første gangen det ble laget en tysk storproduksjon lagt til andre verdenskrig sett fra tysk perspektiv. Filmen fikk gode kritikker, spilte inn 80 millioner dollar på verdensbasis og fikk seks Oscar-nominasjoner, deriblant for beste regi. Stalingrad kom fra den samme produsenten mens manus hadde opphav i Christoph Fromm som hadde gjort omfattende forskning og intervjuer før han plasserte fiktive karakterer i en virkelig enhet som kjempet i slaget ved Stalingrad. Manuset ble bearbeidet av nye manusforfattere før filmen ble laget på samme grandiose vis som Das Boot og inspirert av datidens Hollywood-produksjoner.

Sensommeren 1942. Etter harde kamper i El Alamain i Nord-Afrika tilbringer selvtilfredse tyske soldater tiden på solfylte italienske strender i påvente av nye oppdrag. Deres løytnant er hardt såret og har blitt erstattet med den nyankommet og naive fenriken Hans von Witzland. Snart er de selvsikre soldatene på vei med tog til Stalingrad, men de vet ikke hva som skal møte dem. Snart står de ovenfor heftig beskytning og et stort antall sårede tyske soldater. Ledet av Witzland befinner Reiser, Rollo, Emigholtz og GeGe seg i nedbrente ruiner og venter nervøst på at noe skal skje. Under et angrep går de ned i byens kloakk hvor Emigholtz blir hardt skadet. Reiser og GeGe truer en lege til å gi ham behandling og som gjengjeldelse sendes de til en straffebataljon. Her skal de desarmere miner i frost og isende kulde før de skal vende tilbake i nærkamp med stridsvogner.

Stalingrad var den gang en av de aller dyreste tyske produksjonene og med rundt 12.000 statister byr den på spektakulære og imponerende scener. I stil, tone og fortellerstruktur fortsetter den i samme tradisjon som vi har sett med Das Boot. Autensitet etterstrebes med filmkonsulent Hans Schoenbeck som var en av få som overlevde virkelighetens slag ved Stalingrad. Filmen er langt fra den romantiseringen av slaget sett i nyere russisk helteskildring og regissør Joseph Vilsmaier har utvilsomt laget en av de mest nedslående antikrigsfilmene i filmhistorien.

Den kontrastfylte introduksjonen begynner hos tyske Wehrmacht-soldater under optimistiske dager ved den solfylte kysten av Italia, men erstattes snart av Østfrontens bitende kulde, håpløshet og lidelse. Den tyske hæren kollapser i den brutale vinterkulden og det skal bli stadig verre. De befinner seg i et krigsherjet område med konstant ildregn og kraftige eksplosjoner. Når krigslykken snur, øker misnøyen. Det handler om den ordinære tyske soldatens liv. De er ikke nazister, men små brikker i det store krigskaoset. I rolige øyeblikk er kameratskapet godt der snakker de om det hverdagslige i krigen og det som skjer hjemme. I et snev av et humant lyspunkt får vi en scene med ildopphør hvor tyske og sovjetiske soldater henter ut sine sårede kamerater og hvor de kameratslig utveksler mat.

Det er en ubehagelig og nådeløs situasjon soldatene befinner seg i. De har intet håp, det er isende kaldt og de får stadig frostskader. Soldatene hater sitt befal og ingen har tro på verken kampen eller at de klarer å innta Stalingrad. Det er en skildring av kaotisk krigføring med et hav av sårede soldater og manglende kapasitet til å ta vare på og pleie de skadede. Det er en film som kritiserer tysk befal og mangelen på organisering og hvor en nådeløs tysk kaptein fungerer som filmens antagonist. Filmen kan sees som et tysk oppgjør med krigens dystre virkelighet og hvordan offiserer som stadig ble omrokert og med høye krav sendte Wehrmacht-soldater uforberedt og uten tilpassede klær inn i krigens isende galskap.

De unge tyske soldatene trodde verden tilhørte tyskerne. Den grimme virkeligheten var at matrasjonene tok slutt og de spiste stadig mindre. Stalingrad ble filmet i kronologisk rekkefølge og slik som karakterene, fikk også de fire hovedrolleinnehaverne et synlig vekttap under innspillingen. På kontrastfylt vis blir de optimistiske soldatene vi møter i starten preget av feighet mot slutten. De ønsker ikke lenger å kjempe, kun overleve, og de gjør hva de kan for å komme seg vekk. De prøver å desertere og å komme seg om bord på et fly som frakter ut sårede soldater, men deres skjebne er å kjempe for livet mot sovjetiske stridsvogner. Filmen viser slagets meningsløshet og portretterer den umenneskelige situasjonen til både tyskere og russere under kampene.

Det har blitt påpekt at for Tyskland ble det viktig å skape en felles identitet etter over 40 års splittelse og at staten dermed tok på seg ansvaret for det kollektive minne og sorgarbeidet, spesielt gjennom film. Resultatet var et oppsving av filmer som handlet om Det tredje riket og andre verdenskrig og som alle tok sikte på å konstituere en felles identitet i et gjenforent Tyskland. Lansering av Stalingrad fant sted 50 år etter Sjette armés skjebnesvangre nederlag og har siden blitt en klassiker innen krigsfilmsjangeren. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray i Norge og kan sees på SF Anytime, Blockbuster, Viaplay og iTunes.

Les også 80 år siden slaget ved Midway –vendepunktet i Stillehavskrigen.

Enemy at the Gates (2001)

Mens tyske Stalingrad fra 1993 var en dyster antikrigsfilm skulle en mer spenningsrettet helteskildring lagt til Stalingrad komme fra et fransk-amerikansk samarbeid i starten av det nye millenniet. Etter å ha laget en rekke særegne filmer i hjemlandet som La guerre du feu (Ildkrigen, 1981), The Name of the Rose (Rosens navn, 1986) og L’ours (Bjørnen, 1988) tok etter hvert den franske regissøren Jean-Jacques Annaud skrittet til Hollywood hvor han blant annet laget Seven Years in Tibet (Syv år i Tibet, 1997). Enemy at the Gates (Fiende ved porten, 2001) er lagt til slaget ved Stalingrad og ble skrevet, produsert og regissert av Annaud selv. Sovjetiske kommandører så snikskytteres verdi der de skapte frykt hos fienden og samtidig bygget opp moralen blant egne menn. Historien skulle være løst basert på sanne historier om den sovjetiske skarpskytteren Vasilij Zajtsev hentet fra William Craigs bok «Enemy at the Gates: The Battle for Stalingrad» fra 1973. Den anerkjente historikeren Antony Beevor mente derimot i sin bok «Stalingrad» fra 1998 at historiene om Zaitsev mest sannsynligvis var overdrevet da det ikke finnes noen oppføringer om Vasilij i de daglige rapportene fra slaget om Stalingrad vinteren 1942-1943. Det var nok heller bare smart propaganda fra Den røde armé, mente Beevor.

Høsten 1942, den overlegne tyske krigsmaskinen har presset seg langt inn i Sovjetunionen hvor målet er å erobre oljefeltene i Baku i dagens Aserbajdsjan. Tyskerne er sterkere, har bedre våpen samt artilleri og luftstøtte. Felttoget møter derimot motstand ved Stalingrad. Den røde armé får stadige forsterkninger via jernbanen, men de nyankomme soldatene møter en by i brann. En av disse er Vassili (Jude Law) som raskt kastes inn i krigshandlingene. De sendes inn i kamp mot tyskerne og desertører som forsøker å snu skytes nådeløst av eget befal. Da Vassili møter Danilov (Joseph Fiennes) kommer hans skarpskytterferdigheter til dage. Med et nytt befal får de sovjetiske soldatene ny giv og disiplin og Vassili blir deres helt som gir økt moral og nytt håp. Gjennom propaganda skal Stalingrad holdes for enhver pris og de kjempende blir den symbolske siste skanse mot tyskerne. Men så ankommer den tyske Majoren König (Ed Harris) som skal ta ut Vasili.

Enemy at the Gates sparer ikke på noe og oppleves som både en mektig og grandios filmproduksjon. Den er fotografert på storslått visuelt vis selv om den på grafiske og dystert vis presenterer slagmarken som kald, våt, skittent og grusom. Vi serveres en ruinpreget og utbombet by som ble gjenskapt til filmen på svært troverdig vis, det hele supplert med tidsriktige kostymer. Regien er solid og med en klassisk heltehistorie med stadig stigende spenningskurve har filmen det som skal til for å bli en vellykket krigsfilm. Filmens essens er en katt-og-mus-lek og skarpskytterduell mellom Vassili og Major König hvor historien etter hvert også vier betydelig tid til tyskeren. Dens første ankepunkt er at språket i filmen er engelsk med fravær av tysk og russisk tale. Det andre er den klisjéfulle kampen mellom Vassili og Danilov om oppmerksomheten til Tania (Rachel Weisz). Det er forståelig at sjalusi og bedrag utgjør god drivkraft i en Hollywood-produksjon, men likevel trekker denne pompøse sidehistorien filmen kvalitetsmessig ned.

Enemy at the Gates kostet den gang 86 millioner dollar, i hovedsak finansiert av studioet Paramount, og var den dyreste amerikanske produksjonen laget i Europa. Det paradoksale med Enemy at the Gates er hvordan denne perfekte heltehistorien om sovjetisk motstandskamp ikke bare har blitt laget i Hollywood-systemet, men at den faktisk også ble en stor suksess på amerikanske kinoer. Filmen ble laget et tiår etter Berlin-murens fall og etter mange tiår med kald krig og et anstrengt forhold til Sovjetunionen. Likevel skulle den bli blant de femti mest innbringende spillefilmene både i USA og internasjonalt dette året. Den åpnet filmfestivalen i Berlin i 2001 og var en populær film i Europa, til tross for historikeres tvil om historiens autensitet. En årsak til at Enemy at the Gates fikk suksess i USA mens Stalingrad ikke gjorde det var nok at sistnevnte var en fremmedspråklig film som ikke appellerte på samme måte. Utgitt på DVD i Norge og på Blu-ray i USA. Filmen kan også sees på Viaplay, SF Anytime og Blockbuster.

Stalingrad (2013)

Etter en tysk og en amerikansk-europeisk samproduksjon kommer russiske Stalingrad (2013) som tar utgangspunkt i kampene ved Pavlov-bygningen og dens store torg som lå strategisk til ved Volga. Slik som ved Enemy at the Gates følger historien begge sidene til de stridende. På den ene siden har den tyske kapteinen det umulige oppdraget å innta Pavlov-bygningen. På den andre siden ser vi russerne som på heltemodig vis forsvarte bygningen i 60 dager. Deres ordre var å kjempe for stillingen til siste mann og siste kule. Kampene i og rundt bygningen ble siden symbolsk og i ettertid har denne motstanden fått en stor nasjonal betydning i Russland. Manus tilskriver delvis historien til den russiske journalisten Vasily Grossmans og hans fortellinger fra frontlinjen. I den større filmatiske sammenhengen skal Fyodor Bondarchuks Stalingrad vise seg å bli en definerende film for moderne russisk filmproduksjon. Med estetiske og narrative elementer som heltemot og patriotisme i sakte kino ispedd påkostede og grandiose kampscener skulle dens virkemidler og suksess inspirere kommende russiske filmer om andre verdenskrig.

Stalingrad, høsten 1942. Lydløst krysser russerne Volga i små båter. De skal gi militær støtte til kampene og hindre at tyskerne tar over byen og tilgangen til elva. De er en brokete ansamling av fem russiske soldater bestående av Polyokov den eldre, pysa Sergey, kommandanten og lederen Grovov, Alexander Nikiforov, og den hardbarkede Sasha som også har sine myke sider. Med en begrenset mengde ammunisjon kjemper soldatene for å holde Pavlov-bygningen med sin strategiske plassering mot en ubarmhjertig tysk hær som gang på gang forsøker å innta den. Blant dem er også den 18 år gamle kvinnen Katya som blir deres følelsesmessige relasjon, maskot og inspirasjon til å overleve.

Filmen har en rammefortelling satt til moderne tid og ble lansert til markeringen 70 år etter slagets slutt. Vi introduseres til krigen gjennom en fortellerstemme som tilhører kvinnen Katyas sønn og han forteller oss hva som skjedde under slaget med vekt på de fem soldatene og sin mor Katya. I filmens anslag tar det litt tid før de fem hovedpersonene virkelig trer frem og før de får sitt klare mål om å forsvare bygningen mot tyskere. Tysktalende soldater presenteres som ondskapsfulle gjennom ubarmhjertige og nådeløse drap på sivilbefolkningen og jøder. Dog blir tyske kaptein Kahn presentert på et mer menneskelig vis. Også på sovjetisk side henrettes egne soldater på kaldblodig vis grunnet ordrenekt, men i langt mer nedskalert grad enn i virkeligheten.

Mens regien har sine svakheter må det sies at filmen er svært godt fotografert der den gjengir et dystert, skittent og krigsherjet Stalingrad. Som krigsfilm lever den opp til sin tittel og intet holdes tilbake i kampene som utspilles i utbombede ruiner, i skyttergraver og på det hardt skamferte torget foran Pavlov-bygningen. Spesialeffektene er svært forseggjorte, både de dataskapte med overblikk av en by i brann, men også de praktiske i nærkampens eksplosjoner og kamphandlinger. Sekvenser gjengir store grupper soldater i bevegelse som en påkostet Hollywood-film uten at man på merkbart vis kan skille dataeffekter fra statister.

Stalingrad er laget som en oppsvulmet kombinasjon av melodrama, action- og underholdningsfilm laget for et stort publikum. Den vektlegger stilistiske kamper hvor estetikk i sakte kino, pompøs musikk med kvinnelige arier og heltemot og patriotisme er som hentet ut av en Michael Bay-film. Kvinner spiller i stor grad roller der deres funksjon er for romantisk underhistorie og blir dermed filmens store ankepunkt. For den tyske kapteinen Kahn er russiske Masha en erstatning for hans avdøde kone og hun blir hans muse. Det er en sentimental heltehistorie som skal vekke publikums følelser, samtidig er det moderne nasjonsbygging og propaganda for det moderne Russland. Ett moraliserende sluttpoeng om medmenneskelighet og forståelse trer avslutningsvis frem for å distansere datid mot nåtid.

Med enorme kulisser bygget til filmen var dette en svært kostbar produksjon, ikke ulikt Utomlennye solntsem 2 (Brent av solen 2, 2010) som den gang var Russlands dyreste film. Men der sistnevnte ble hardt kritisert for sin daterte stil og floppet, var Stalingrad laget for å appellere til et yngre publikum oppflasket på actionfilmer fra Hollywood. Til tross for anklager om at russiske regissører har blitt redusert til propagandaredskaper for myndighetene, utkonkurrerte Stalingrad tilsvarende Hollywood-filmer som Iron Man 3 og ble årets største kassasuksess i Russland. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray av Sony i Norge. Filmen kan leies på SF Anytime, Blockbuster og iTunes.

Les også Ukraina i krigsfilm: Før, under og etter andre verdenskrig.

1942: Unknown Battle (2019)

Som et ledd i slaget ved Stalingrad ble byen Rzjev nært utslettet under en rekke kamper som kostet livet til et stort antall sovjetiske soldater og offiserer. Kampene ble siden kjent under samlebetegnelsen Rzjevs kjøttkvern. Samtidig med offensiven operasjon Uranus, Den røde armés omringningsmanøver av de tyske styrkene ved Stalingrad, ble det igangsatt en avledningsmanøver kalt operasjon Mars. Med kynisk likegyldighet for hva som skjedde med sovjetiske styrker, ble detaljer om deres posisjonering lekket til tyskerne for å lede de bort fra Stalingrad. Slik skulle operasjon Uranus lykkes mens over 70.000 fra Den røde armé ble ofret på slagmarken. Til tross for enorme tap var dette en strategisk seier for Den røde armé. Tyskerne ble drevet på retrett i mars 1943 og disse styrkene ble aldri forsterkninger i slaget ved Stalingrad. Motivet til operasjon Mars ble ifølge historiker Antony Beevor riktignok hemmeligholdt frem til moderne tid. Den russiske filmen 1942: Unknown Battle (Rzhev, 2019) er basert på soldaten Vyacheslav Kondratevs prisbelønnede roman «Redeem with blood» og er dedikert til de som kjempet ved Rzjev.

Rzjev på Østfronten, 1942. Soldater fra Den røde armé ligger lydløst i et snøkledd landskap klare for fremrykning. Planen er at angrepet skal foregå ubemerket og lydløst, men idet flere hundre soldater angriper blir de massakrert av maskingevær fra tyske skyttergraver. De som overlever svermer i et frontalangrep og klarer å ta ut tyskerne en etter en. Det er en kjøttkvern med store tap på begge sider og kun halvparten av det sovjetiske kompaniet er fortsatt i live. I bitende kulde mobiliseres kampånden og de tar landsbyen Ovsiannikovo fra tyskere på retrett. Russeren Kartsev utnevnes til ordonnans og vi følger ham gjennom et nyopprettet perimeter klar for et forventet motangrep fra tyskerne. Kompanisjefen etterspør støtte til sitt utslitte kompani, men får kun til svar å holde landsbyen for enhver pris. En sikker død er nå de sovjetiske soldatenes eneste forventning.

Slik vi har lært å kjenne i de moderne russiske filmene om den store patriotiske krigen skal også 1942: Unknown Battle begynne med et hardtslående anslag. Filmen imponerer i krigsfilmsammenheng der de tydeligvis påkostede kampscenene byr på voldsom blodsutgytelse med hissig ildveksling og store eksplosjoner. Det er en mektig historie med riktig og forseggjort visuell presentasjon og ikke minst er filmen redigert på effektivt vis i tråd med moderne russiske kassasuksesser. På denne måten bærer den oppskriftsmessig store likheter til andre nyere russiske krigsfilmer som T-34 (2019) hvor tonen også settes fra starten av. Så begynner mellomspillet hvor tråden med den mystiske ordonnansen Kartsev skal utfolde seg.

Det er en konflikt mellom soldatene og den truende og maniske ledelsen. Soldatene stoler ikke på sitt befal og stiller spørsmålstegn til hvordan de skal kjempe om de ikke har noen støtte i ryggen. Murringen blant soldatene tilspisses da en aggressiv regelrytter fra kontraspionasjen ankommer på jakt etter lovbrytere som har plukket opp flygeblader med tysk antikommunistisk propaganda. Å bruke ressurser på jakt etter lovbrytere i stedet for å sende matrasjoner ansees som en hån der deres største bekymring er å overleve til neste dag. Nå står de også ovenfor en intern fiende. 1942: Unknown Battle er en antiautoritær, antikommunistisk historie som handler om soldaters samhold mot en felles fiende. De tysktalende fungerer slik de gjør i moderne russisk krigsfilm, som en ansiktsløs masse som er mindre gode i krigføring.

1942: Unknown Battle er et paradoks da den primært presenteres som et helteepos, men hvor historikere i nyere tid har påpekt at soldatene på kynisk vis ble ofret med viten og vilje. På svært uvanlig vis avsluttes filmen med tekstplakaten hvor det informeres at inntekter av filmen går til krigsveteraners interesseorganisasjon. Til tross for mye visuelt spetakkel er 1942: Unknown Battle som helhet riktignok kun av middels kvalitet sammenlignet med andre moderne russisk film om andre verdenskrig. Forståelig nok ble den ingen stor suksess i hjemlandet, men dens tematikk er interessant for de krigsfilminteresserte og dermed fikk den distribusjon i en rekke andre land. Filmen ble utgitt på DVD og Blu-ray av Star Media i Norge og kan leies på SF Anytime, Rakuten TV og iTunes.

Les også 80 år siden angrepet på Pearl Harbor: En guide til filmene som fulgte.