Ble det en økende produksjon av filmer om andre verdenskrig etter at Putin ble Russlands president? Og kan den gjentagende kampen mot nazister på film være et frempek mot og en indoktrinering av folket i forkant av invasjonen av Ukraina?

Russisk filmstøtte styres politisk og ifølge Russia Today oppfordres filmskapere til å lage patriotiske filmer som støtter oppunder den spesielle militæroperasjonen. Oscar-vinneren Nikita Mikhalkov er blant Putins sterkeste støttespillere.

Det er svært sjeldent at russiske filmer klarer å gå i overskudd og dermed er den russiske filmindustrien svært avhengig av statlig støtte. Den statlige støtten har vært høy og uten tanke på inntjening, så hva er da haken? Kulturdepartementet som overser statlig involvering publiserte i 2016 en prioriteringsliste på åtte temaer som måtte følges for å motta støtte til filmproduksjoner. Produksjoner om den russiske revolusjon eller militærhistorie vil ha prioritet over andre.

I filmhistorisk sammenheng har Hollywood vist liten interesse av å gjenfortelle kamper fra Østfronten under andre verdenskrig, noe som er av forståelige årsaker da amerikanerne ikke deltok på denne fronten. En annen hindring kan ha vært at disse slagene var enorme i størrelse og at produksjonskostnader for slike filmer ville ha vært skyhøye. Også derfor har de anerkjente sovjetiske filmene, hovedsakelig laget på 1950- og 1960-tallet, vært intime og karakterdrevne antikrigsfilmer der kampene har pågått i bakgrunnen. Med moderne datateknologi har ting derimot endret seg.

Russerne kaller andre verdenskrig for «Den store fedrelandskrigen» eller den «den store patriotiske krigen». I nyere tid har det vært en stor oppblomstring av russiske filmer om andre verdenskrig og disse kjennetegnes av heroisk og selvoppofrende karakterer, nasjonalisme, patriotisme og behov for tradisjonelle helteskildringer. Filmene står i sterk kontrast til de innovative og respekterte sovjetklassikerne som påvirket vestlige filmskapere, men utgjør likevel et interessant og kontrastfylt bilde av dagens Russland. Disse filmene presentere et annet syn enn det stereotypiske befalet som sender sine menn inn i en sikker død eller forfyllede og feige soldater. Tvert imot ser vi påkostede actionfilmer som imiterer vestlig krigsfilmsjanger med oppofrende heltekompanier som reddet moderlandet fra nazismen.

Ligger det en sammenheng fra da Putin ble Russlands president til økende produksjon av filmer om andre verdenskrig? Og kan den gjentagende kampen mot nazistene være et frempek mot og en indoktrinering av folket i forkant av invasjonen av Ukraina? Her følger en rekke russiske filmer som indikerer nettopp dette.

Exodus – Brent av solen 2 (Utomlennye solntsem 2, 2010)

Det ligger en rød tråd fra Josef Stalin til Vladimir Putins rolle i nasjonens filmproduksjon. Stalin påtok seg en produsentrolle hvor han overså produksjonen av viktige filmer fra å lese manus til å se filmene.

Etter Panserkrysseren Potemkin (1925) ble Sergei Eisenstein sendt til Hollywood for å lære å lage lydfilm. Han falt etter hvert i unåde, men en ny nasjonal identitet med Hollywoods tekniker skulle åpenbare seg i sovjetiske filmer som fulgte og som ukritisk lovpriste den sovjetiske regjeringen. Noe lignende ser vi da Putin ble statsminister i 2008. Også han ble et overhode for den russiske filmen og det ble opprettet et regjeringsråd for utvikling av film. Slik som Stalin, så han et underutnyttet potensial i filmen som var det viktigste verktøyet for oppdragelse, utdanning og dannelse av verdier. Og med dette skulle en ideologisk kontroll av filmen gjenoppstå. Regjeringen støttet nasjonal filmproduksjon og filmene endret seg drastisk fra det vi kjenner igjen fra sovjettiden til de moderne krigsfilmene på 2000-tallet.

Nikita Mikhalkovs Brent av solen (Utomlennye solntsem, 1994) utspiller seg på midten av 1930-tallet og blir av mange ansett for å være en av de mest suksessrike russiske filmene gjennom tidene. Etter å ha vunnet juryprisen i Cannes og siden Oscar for beste fremmedspråklige film, annonserte regissør Mikhalkov en oppfølger så tidlig som i 1994. Om det var med viten og vilje eller ikke, skulle det uansett ta ytterligere 16 år før Exodus – Brent av solen 2 (Utomlennye solntsem 2, 2010) fikk premiere. Fordelen var at skuespillerne hadde eldet tilsvarende karakterene i handlingen som nå utspilte seg på 1940-tallet. Med en produksjonskostnad på hele 40 millioner dollar, riktignok for en todelt film, var dette den dyreste filmproduksjonen laget i Russland til da. Oppfølger ble lansert 9. mai 2010 da Russland feiret 65-årsjubileet for seieren over Nazi-Tyskland. Den originale russiske versjonen på tre timer hadde premiere i Kreml-palasset i Moskva foran et publikum på seks tusen, mens en kortere versjon på to og en halv time ble lansert på filmfestivalen i Cannes til stort kontrovers. Man lurte på hvordan regissøren hadde fått så mye penger til å lage den og hvorfor den i det hele tatt var med i det offisielle programmet. I hjemlandet innfridde den ikke, publikum avsto fra å se den på kino og den floppet. Noen kritikere antydet den gang at regissør Mikhalkov på skandaløst vis hadde blitt valgt til president i filmforening og hadde forkastet filmkunsten til fordel for byråkrati og vennskap med Vladimir Putin.

Første film avsluttes med at Sergei Kotov, en general i den røde armé, dømmes til døden, men klarer å unnslippe Stalins utrenskning. Andrefilmen begynner med bombingen av tvangsarbeidsleiren som Kotov nå befinner seg i. Han unnslipper mirakuløst tyskernes bomber, og selv om han formelt fortsatt er en dømt person, blir han til slutt sendt til en straffebataljon og videre til fronten. På slagmarken kjemper han nådeløst mot tyskerne og etter å ha blitt alvorlig såret, får Kotov nå lov til å overføres til en vanlig hærenhet. Mens han tror hans kone og datter Nadia er døde og velger å forbli med sine soldatkamerater, lever fortsatt Nadia som er overbevist om at sin far fortsatt lever.

Exodus – Brent av solen 2 er unektelig godt filmet og rent visuelt er dette godt håndverk. Gulag-leiren i starten er svært godt laget og i omfang føles anslaget mektig og påkostet med sin eksplosive scener. Kremlkadettene er ferske soldater som ankommer fronten og krigsscenene som følger består av storslåtte kampscener i skyttergraver og mot stridsvogner. En bro må sprenges for å hindre tysk avansement av stridsvogner og dette er med på å gi filmen et mektig uttrykk. I skyttergravene faller derimot 240 soldater raskt da de kun hadde spader i stedet for gevær og slik hinter filmen til kritikk av regimet og ledelsen under krigen. De var langt fra forberedt på det tyske angrepet. Allerede i denne filmen er de tysktalende en aggressiv invasjonsstyrke og klar antagonist.

Regissøren har uttalt at ideen til filmen kom da han så Saving Private Ryan (Redd menig Ryan, 1998) og at historien hvor de allierte alene vant andre verdenskrig måtte utfordres. Den heroiske triumfen over Nazi-Tyskland er derimot noe kaotisk. Filmens største problem er dens fortellerteknikk. Den er fragmentarisk og har ingen god strømlinjeformet formidling der den forteller to historier parallelt. Den ene omhandler Kotov under krigsutbruddet i 1941 mens den andre utspilles i 1943 hvor en KGB-major i sikkerhetspolitiet har blitt beordres av Stalin personlig om å finne ut hva som skjedde med den tidligere generalen. Filmens Nadia spilles av regissørens egen datter og en massakre hun bevitner der tyskere presser landsbybefolkningen inn i en driftsbygning og tenner på, gir unektelig gjenklang til Come and See (Gå og se!, 1985). Filmen avsluttes med «slutt på første del» og følges av tredje og siste kapittel Brent av solen 3 (Utomlennye solntsem 2, 2011) som omhandler slaget ved Kursk. Filmen om historiens største panserslag ble heller ikke noen suksess og siden har Nikita Mikhalkov holdt seg til produsentrollen, blant annet med T-34 (2018). Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray av Atlantic Film i Norge.

Fortress of War (Brestskaya krepost, 2010)

Brest er en by i Hviterussland tett ved grensen mot Polen og hvor det uinntagelig Brestfortet ble bygd på midten på 1800-tallet.

Byen og fortet lå under Polen ved den tyske invasjonen i 1939, deretter ble byen annektert av Sovjetunionen før den nok en gang ble utsatt for et tysk angrep i forbindelse med Operasjon Barbarossa i 1941. Filmen Fortress of War (Brestskaya krepost, 2010) forteller dette siste angrepet utført av tyske Wehrmacht i 1941 og er basert på boka «Heroes of Brest Fortress» av Sergei Smirnov. Filmskaperne har uttalt at med assistanse fra Brestfortets museum har de forsøkt å gjengi hendelsen så historisk korrekt som mulig. Dog har den ignorert det faktum at de fleste av Brests omkring 25.000 jødiske innbyggere ble skutt og dumpet i massegraver utenfor byen. Ettersom det moderne Russland, slik som gamle Sovjetunionen, ikke har fokus på folkemord utført på denne etniske gruppen under krigen, har filmen i stedet valg å ha full fokus på kamphandlingene som utspiller seg i fortet.

Brest, 21. juni 1941. Alexander Akimov, med kallenavnet Sasha, mimrer tilbake til da han som ung gutt var elev i militærorkesteret. Etter foreldrenes bortgang er Fortet i Brest hans hjem og hvor han bor sammen med sin bror. Samtidig som det ryktes at en mulig krig er på vei er Sashas oppmerksomhet rettet mot den jevngamle jenta Anya. Fortets garnison består av 8.000 personer hvorav 300 er sivilister. Men så infiltreres fortet av tyske soldater iført sovjetiske uniformer. 22. juni starter den massive luftbårne bombingen før det tyske angrepet begynner. Panikk oppstår mens kuler hviner rundt de flyktende. Samtidig som tyskerne massakrerer sivile og barn, skal en offiser samle de sovjetiske soldatene og ta opp kampen.

Dette var en beleiring hvor garnisonens soldater uten verken mat eller vann, og med minimalt med ammunisjon, gjennom 29 dager kjemper desperat til siste mann. Fortress of War står i sterk kontrast til de tidligere sovjetiske antikrigsfilmene med mennesker i fokus. Her er selve krigføringen og kampene i fokus. Tyskerne har tatt Brest, fortet er omringet, men i garnisonen befinner det seg også kvinner, barn og eldre. De er nå fanget med håp om at Den røde armé skal komme dem til unnsetning, men det som følger er omfattende ødeleggelser og eksplosjoner. Dette er utvilsomt en påkostet film som vektlegger store mengder spesialeffekter. Det som kan ødelegges blir sprengt og pulverisert, og slik kan regissør Aleksandr Kott sees på som en aspirerende russisk parallell til Michael Bay i destruksjonsmodus.

Det moderne Russland elsker heltefortellinger og massakrer hvor sovjetiske soldater ofret seg i den store patriotiske krigen. Mens nazistene er umenneskelig i sin massakre av sivile er filmens helter de heroiske forsvarere av fortet og fedrelandet Sovjetunionen. På denne måten blir filmen romantiserende, nasjonsbyggende og nasjonalistisk. Blant et stort rollegalleri med voksne soldater er det 15 år gamle Sasha som er filmens hovedperson. Sasha sendes stadig ut på livsfarlige oppdrag og slik trekkes tråder tilbake til den sovjetiske klassikeren Ivan´s Childhood (Ivans barndom, 1962) og dens like. Filmens ankepunkt er at flere scener er filmet i hardt dagslys med påfølgende ufrivillig moderne visuelt uttrykk. Dette står riktignok i kontrast til de mange andre bedre lyssatte scenene som gir filmen riktig tidskoloritt. Litt mindre vekt på den klassiske forelskelseshistorien ville nok også gjort filmen litt strammere. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray av Atlantic Film i Norge.

Stalingrad (2013)

Etter tyske Stalingrad (1993) og den amerikansk-europeiske samproduksjonen Enemy at the Gates (Fiende ved porten, 2001) kom russiske Stalingrad (2013). 

Filmen tar utgangspunkt i kampene ved Pavlov-bygningen og dens store torg som lå strategisk til ved Volga og slik som ved Enemy at the Gates følger historien begge de stridenes sider. På den ene siden har den tyske kapteinen det umulige oppdraget å innta Pavlov-bygningen. På den andre siden ser vi russerne som på heltemodig vis forsvarte bygningen i 60 dager. Deres ordre var å kjempe for stillingen til siste mann og siste kule. Kampene i og rundt bygningen ble siden symbolsk og i ettertid har denne motstanden fått en stor nasjonal betydning i Russland. Manus tilskriver delvis historien til den russiske journalisten Vasily Grossmans og hans fortellinger fra frontlinjen. I den større filmatiske sammenhengen skal Fyodor Bondarchuks Stalingrad vise seg å bli en definerende film for russisk filmproduksjon. Med estetiske og narrative elementer som heltemot og patriotisme i sakte kino ispedd påkostede og grandiose kampscener skulle dens virkemidler og suksess inspirere kommende russiske filmer om andre verdenskrig.

Stalingrad, høsten 1942. Lydløst krysser Den røde armé Volga i små båter. De skal gi militær støtte til kampene og hindre at tyskerne tar over byen og tilgangen til elva. De er en brokete ansamling av fem russiske soldater; Polyokov den eldre, pysa Sergey, kommandanten og lederen Grovov, Alexander Nikiforov, og den hardbarkede Sasha som også har sine myke sider. Med en begrenset mengde ammunisjon kjemper soldatene for å holde Pavlov-bygningen med sin strategiske plassering mot en ubarmhjertig tysk hær som gang på gang forsøker å innta den. Blant dem er også den 18 år gamle kvinnen Katya som blir deres følelsesmessige relasjon, maskot og inspirasjon til å overleve.

Filmen har en rammefortelling satt til moderne tid og ble lansert til 70 årsmarkeringen av slagets slutt. Vi introduseres til krigen gjennom en fortellerstemme som tilhører Katyas sønn og han forteller oss hva som skjedde under slaget med vekt på de fem soldatene og sin mor Katya. I filmens anslag tar det litt tid før de fem hovedpersonene virkelig trer frem og før de får sitt klare mål om å forsvare bygning mot tyskere. Tysktalende soldater presenteres som ondskapsfulle gjennom ubarmhjertige og nådeløse drap på sivilbefolkningen og jøder. Dog blir deres kaptein Kahn presentert på et mer menneskelig vis. Også sovjetisk side preges av brutalitet der egne soldater henrettes på kaldblodig vis grunnet ordrenekt, dog i langt mer nedskalert grad enn det vi har lest om i virkelighetens slag.

Mens regien har sine svakheter må det sies at filmen er svært godt fotografert og byr på noe styggvakkert i presentasjonen av et dystert, skittent og utbombet Stalingrad. Som krigsfilm lever den opp til sin tittel og intet holdes tilbake i kampene som utspilles i utbombede ruiner, i skyttergraver og på det hardt skamferte torget foran Pavlov-bygningen. Spesialeffektene er svært forseggjorte, både de dataskapte med overblikk av en by i brann, men også de praktiske i nærkampenes handlinger og eksplosjoner. I enkelte sekvenser er store grupper soldater i bevegelse, men uten at man på merkbart vis kan skille statister fra dataeffekter.

Stalingrad er laget som en oppsvulmet kombinasjon av melodrama, action- og underholdningsfilm laget for et stort publikum. Den vektlegger stilistiske kamper hvor estetikk i sakte kino, pompøs musikk med kvinnelige arier koblet med heltemot og patriotisme er nok en gang som hentet ut av en Michael Bay-film. Kvinner spiller i stor grad roller der deres funksjon er for romantisk underhistorie. For den tyske kapteinen Kahn er russiske Masha en erstatning for hans avdøde kone og hun blir hans muse. Det er en sentimental heltehistorie som skal vekke publikums følelser samtidig som filmen blir moderne propaganda og styrking av nasjonalfølelse for det moderne Russland. Ett moraliserende sluttpoeng om medmenneskelighet og forståelse trer avslutningsvis frem for å distansere datid mot nåtid.

Ikke ulikt Utomlennye solntsem 2 (Brent av solen 2, 2010), som den gang var Russlands dyreste film, byr også den svært kostbare Stalingrad på enorme kulisser bygget spesifikt til filmen. Men der førstnevnte ble hardt kritisert for sin daterte stil og floppet, var Stalingrad i langt større grad laget for å appellere til et yngre publikum oppflasket på actionfilmer fra Hollywood. Til tross for anklager om at russiske regissører på dette tidspunktet hadde blitt redusert til propagandaredskaper for myndighetene, utkonkurrerte Stalingrad tilsvarende påkostede Hollywood-filmer som Iron Man 3 og ble årets største kassasuksess i hjemlandet. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray av Sony i Norge.

Panfilov´s 28 Men (Dvadtsat vosem panfilovtsev, 2016)

I oktober 1941 innleder Tyskland operasjon Typhoon og angrepet på Moskva, men en enhet i Den røde armé skal bli symbolske helter i et myteomspunnet slag.

Legenden om Panfilovs 28 menn er en historie som sitter godt hos det russiske folk og stammer fra en mye omtalt hendelse under den tyske invasjonen av Sovjetunionen og forsvaret av Moskva i 1941. Det sies at en enhet av Den røde armé kjempet mot en kolonne med tyske stridsvogner nær landsbyen Dubosekovo. De ble hedret som helter av Sovjetunionen og gigantiske monumenter ble reist til deres ære. Samtidig som den russiske presidenten Vladimir Putin og presidenten av Kazakhstan solte seg i glansen under en visning av spillefilmen Panfilov´s 28 Men (Dvadtsat vosem panfilovtsev, 2016) kom også rapporter om deklassifiserte dokumenter som avfeide historien som usann. Sergei Mironenko, direktøren av det russiske statsarkivet, uttalte at en journalist i Den røde armés avis hadde tilpasset historien og i verste fall funnet den opp og slik skapt legenden. Kulturministeren var på den andre siden i harnisk og kontroversen passet dårlig for Putins moderne merkevarebyggingen hvor seieren under andre verdenskrig var en av de nasjonsbyggende hovedelementene.

Sovjetunionen november 1941. Samtidig som nazistiske enheter er underveis har en divisjon i Den røde armé, ledet av general Ivan Panfilov, blitt stasjonert utenfor Moskva. I et kaldt vinterlandskap trener de både teoretisk og praktisk på hvordan de skal ta ut stridsvogner selv om de kun er bevæpnet med gevær. De bygger treningsmodeller og terper om og om igjen. De blir utstasjonert og graver skyttergraver som må stanse tyskerne til det eventuelt kommer forsterkninger. De er få mot mange og må kjempe hardt med det lille de har. Nå skal de snart stå ovenfor en uforglemmelig kamp mot en tysk stridsvognbataljon på vei for å beseire Moskva. Men først begynner det tunge tyske artilleriet.

Det mest markante med Panfilov´s 28 Men er den debuterende filmfotografen Nikita Rozhdestvenskiys særs flotte bilder. Det er enkel lyssetting på natten og herlige scener i snøkledd landskap på dagen. Det ryker fra slagmarken og dette føles unektelig storslått og filmatisk. Kameraet flyter godt og det er godt koreografert. Men samtidig som enkeltelementer fungerer godt, er det mye som fungerer mindre godt. Filmen forteller om et massivt slag uten at det noen gang blir en god fortelling. Vi blir eksterne observatører som ikke blir godt nok kjent med karakterene til å bry oss om dem, til tross for at filmen varer i to timer inkludert en lang forberedelse og et likedan langt slag.

Det er dog interessant å se hvordan de russiske styrkene forsøker å lage avledningsmanøvrer med falske kanonstillinger for å lure den tyske fienden. Og på en måte gjøres det forsøk på å gjøre Panfilov´s 28 Men til en slags russisk variant av Seven Samurai (De syv samuraier, 1954) der en soldat forteller historien om hvordan banditter angrep en landsby og hvordan innbyggerne leide inn ekspertkrigere for å beskytte dem. En annen soldat forteller at det er en myte og en legende, og at det samme skjedde med cowboyer i Amerika med referanse til The Magnificent Seven (De syv uovervinnelige, 1960). Slik spiller Panfilov´s 28 Men på metaaktig vis på den sovjetiske historiens egen status som myte og legende, det hele ispedd musikk med nikk til noe som minner om Ennio Morricone og tatt ut av Sergio Leones spagettiwestern-trilogi.

Kampene mot tyske stridsvogner og et ansiktsløst nazistisk infanteri begynner etter en time. Tyskerne har ikke noen særtrekk, de er en tysktalende masse som bærer svarte halstørkle over ansiktet. På interessant vis skal de likedan portretteres slik i senere russiske krigsfilmer lagt til andre verdenskrig og slik tilspisses indoktrineringen av nazister som en fiende i moderne tid. Der det tyske infanteriet fremstilles som påfallende tafatte og ufarlige, er russiske offiserer uvanlig midle og lite aggressiv sammenlignet med tidligere framstilling på film. Sovjetiske soldater i skyttergravstillinger er tomme for alternativer. De kan ikke rømme og de kan ikke dø da de er siste skanse mot Moskva. De må være innovative, kjempe og ta ut stridsvogner en etter en. Dette er et gjentagende konsept som også ble brukt i russiske Stalingrad (2013) der de på lignende vis også måtte kjempe til siste kule. Stridsvognene åpenbarer seg både som virkelige og dataskapte, og denne blandingen fungerer for øvrig godt.

I store trekk er dog dette ingen stor film som skiller seg ut fra mengden av nyere russisk krigsfilm. Den hales ut i tid og burde vært klippet sammen på et strammere og mer effektivt vis. Den er regissert av duoen Kim Druzhinin og Andrey Shalopa. Druzhinin skulle senere følge opp med nok en stridsvognfilm med Tanks for Stalin (Tanki, 2018) hvor en prototype av en stridsvogn skal transporteres og godkjennes av Stalin i Moskva. Shalopa jobber for tiden med Litvyak om den kvinnelige kamppiloten Lydia Litvyaks bedrifter under andre verdenskrig. I Sverige ble Panfilov´s 28 Men utgitt på DVD med tittelen Till siste man mens den britiske DVD-utgivelsen bærer tittelen Battle for Moscow.

T-34 (2019)

På dette tidspunktet begynner vi å se konturene av hvordan nyere russiske film med merkelappen den store patriotiske krigen befinner seg tett opp mot moderne propaganda.

White Tiger (Belyy tigr, 2012) utspilles på Østfronten og omhandler en russisk stridsvognkommandør på jakt etter en uvanlig tysk stridsvogn. Deretter fulgte Panfilov´s 28 Men og nevnte Tanks for Stalin. Samme år kom dessuten Indestructible (Nesokrushimyy, 2018) om et slag mellom sovjetiske og tyske stridsvogner i 1942. Den siste i en lengre rekke filmer om stridsvogner i kamp under andre verdenskrig er T-34 (2019) som nok er den med største muligheter for utenlandssalg. Den sovjetiske stridsvognen T-34 var den mest fryktet av tyskerne og var nesten uovervinnelig med sitt skråstilte panser som sørget for bedre beskyttelse. På noe uvanlig vis er ikke T-34 basert på noen virkelige hendelser, men er en ren actionfilm og et underholdningsprodukt som imiterer velkjente suksessoppskrifter fra Hollywood.

Året er 1941 og den tyske invasjonen har startet. Russiske Kolja kjører lastebil som en del av en forsyningslinje og klarer på mirakuløst vis å komme seg helskinnet forbi en tysk stridsvogn. Grunnet sine ferdigheter blir den nyutdannede toppstudenten rekrutterte som kommandør på en sovjetisk stridsvogn og oppdraget er å beskytte byen Nefedovo mot den stadig fremrykkende tyske panserstyrken. Tre år senere er Kolja beryktet for sine mange rømningsforsøk, men anholdt og tatt til fange nok en gang. Han plasseres i konsentrasjonsleir S III i Thüringen, Tyskland, hvor det allerede er 18.000 andre krigsfanger. Nå står sovjetiske stridsvogner på grensen til Tyskland og det fører til et opptreningsprogram av elitestridsvognførere som må stoppe Den røde armé. Klaus Jäger leder stridsvognbataljonens SS-panserdivisjon «Hitlerjugend» og plukker ut Kolja til å være øvelsesblink i en T-34 for tyske stridsvognrekrutter.

T-34 er en russisk blockbuster som er overaskende strømlinjeformet og som byr på god historiefortelling og stor underholdningsverdi. Visuelt er det lekkert og storslått, og en langvarig kampscene mellom stridsvogner i starten utspilles i en liten landsby bygget fra grunnen av. På samme måte som Hollywood henter ekspertise, materiell og støtte i det amerikanske forsvaret er T-34 også støttet av statlig filmfond og presenterer dermed de kjempende i positivt lys. Dette er en helteskildring laget med Hollywood-finesse hvor de sovjetiske soldatene nesten fremstilles som uovervinnelige og alltid er tro mot Den røde armé.

Det er høyoktans action med ekstravagante actionscener i sakte kino ispedd heftige dataeffekter som hentet ut av et dataspill om krig. Det er eksess fremfor realisme, for de som liker krigsfilmen av denne typen. Filmens anslag legger listen høyt med sin lange sekvens med katt og mus-lek mellom sovjetiske og tyske stridsvognmannskap som likeså godt kunne vært filmens avslutning og finale. Det er en original historie og sjangerhybrid mellom stridsvognkrigsfilm og flukt- og fangeleirfilm, selv om enkelte russiske anmeldere har antydet litt for mange likheter til den sovjetiske stridsvognfilmen The Lark (Zhavoronok, 1965) hvor russiske krigsfanger brukes som mannskap i stridsvogn under testing av nytt våpen. De arge og arrete tyskerne er overkarikerte, men ikke fremstilt på like ensartede vis som i tidligere filmer. Filmens stil og tone er tidvis tøysete, den byr på en og annen kjapp replikk og slik blir den mottagelig for et ungt publikum. Dette resulterte i at T-34 ble den fjerde største på kino i 2019 og den tredje største russiske filmsuksessen i landets filmhistorie. Filmen er utgitt på DVD og Blu-ray av Star Media i Norge.

1942: Unknown Battle (Rzhev, 2019)

Som et ledd i slaget ved Stalingrad ble byen Rzjev nært utslettet og hvor et massivt antall sovjetiske soldater og offiserer døde i en rekke kamper.

Kampene ble siden kjent under samlebetegnelsen Rzjevs kjøttkvern. Samtidig med offensiven også kjent som operasjon Uranus, den røde armés omringningsmanøver med store stridsvognavdelinger av de tyske styrkene ved Stalingrad, ble det igangsatt en avledningsmanøver kalt operasjon Mars. Med kynisk likegyldighet for hva som skjedde med sovjetiske styrker, ble detaljer om deres posisjonering lekket til tyskerne for å lede de bort fra Stalingrad. Slik skulle operasjon Uranus lykkes mens over 70.000 fra Den røde armé ble ofret på slagmarken. Til tross for enorme tap var dette en strategisk seier for Den røde armé. Tyskerne ble drevet på retrett i mars 1943 og disse styrkene ble aldri forsterkninger i slaget ved Stalingrad. Motivet til operasjon Mars ble ifølge historiker Antony Beevor riktignok hemmeligholdt frem til moderne tid. Den russiske filmen 1942: Unknown Battle (Rzhev, 2019) er basert på soldaten Vyacheslav Kondratevs prisbelønnede roman «Redeem with blood» og er dedikert til de som kjempet ved Rzjev.

Rzjev på Østfronten, 1942. Soldater fra Den røde armé ligger lydløst i et snøkledd landskap klare for fremrykning. Planen er at angrepet skal foregå ubemerket og lydløst, men idet flere hundre soldater angriper blir de massakrert av maskingevær fra tyske skyttergraver. De som overlever svermer i et frontalangrep og klarer å ta ut tyskerne en etter en. Det er en kjøttkvern med store tap på begge sider, kun halvparten av det sovjetiske kompaniet er fortsatt i live. I bitende kulde mobiliseres kampånden og de tar landsbyen Ovsiannikovo fra tyskere på retrett. Russeren Kartsev utnevnes til ordonnans og vi følger ham gjennom et nyopprettet perimeter klar for et forventet motangrep fra tyskerne. Kompanisjefen etterspør støtte til sitt utslitte kompani, men får kun til svar å holde landsbyen for enhver pris. En sikker død er nå de sovjetiske soldatenes eneste forventning.

Slik vi har lært å kjenne i de moderne russiske filmene om den store patriotiske krigen skal også 1942: Unknown Battle begynne med et hardtslående anslag. Det er i krigsfilmsammenheng fantastiske kampscener, de er påkostet, består av heftig og voldsom kamper, hissig ildveksling og store eksplosjoner. Det er en mektig historie med riktig og forseggjort visuell presentasjon og ikke minst er kampene redigert på effektivt vis i tråd med moderne kassasuksesser. På denne måten bærer den oppskriftsmessig store likheter til nyere russiske krigsfilmer som T-34 (2019) hvor tonen settes fra starten av. Så begynner mellomspillet hvor tråden med den mystiske ordonnansen Kartsev skal utfolde seg.

Det er en konflikt mellom soldatene og den truende og maniske ledelsen. Soldatene stoler ikke på sitt befal og stiller spørsmålstegn til hvordan de skal kjempe om de ikke har noen støtte i ryggen. Murringen blant soldatene tilspisses da en aggressiv regelrytter fra kontraspionasjen ankommer på jakt etter lovbrytere som har plukket opp flygeblader med tysk antikommunistisk propaganda. Å bruke ressurser på jakt etter lovbrytere i stedet for å sende matrasjoner ansees som en hån der deres største bekymring er å overleve til neste dag. Nå står de også ovenfor en intern fiende. 1942: Unknown Battle er en antiautoritær, antikommunistisk historie som handler om soldaters samhold og for i felleskap knuse sin fiende. De tysktalende nazistene fungerer slik de gjør i moderne russisk krigsfilm, som en ansiktsløs ond masse som er mindre gode i krigføring.

1942: Unknown Battle er et paradoks da den primært presenteres som et helteepos, men hvor historikere i nyere tid har påpekt at soldatene på kynisk vis ble ofret med viten og vilje. Det er dog ikke sikkert denne informasjonen er like utbredt i Russland. På svært uvanlig vis avsluttes filmen med tekstplakaten hvor det informeres at inntekter av filmen går til krigsveteraners interesseorganisasjon. 1942: Unknown Battle er av middels kvalitet, sammenlignet med øvrig moderne russisk film om andre verdenskrig, og ble ingen stor suksess i hjemlandet. Filmen ble utgitt på DVD og Blu-ray av Star Media i Norge.

The Final Stand (Podolsk Cadets, 2020)

Året 2020 markerte 75-årsdagen for slutten av andre verdenskrig og den sovjetiske seieren over Nazi-Tyskland. Dermed kom det som en selvfølge også en større russisk filmproduksjon om den store patriotiske krigen også dette året.

Denne gangen handler det om de heroiske kadettene fra Podolsk med deres selvoppofrende handlinger for fedrelandet og hvordan de stanset tyskerne i å innta Moskva. Igjen har man rekonstruert et reelt oppofrende slag og manuset til The Final Stand (Podolsk Cadets, 2020) bygger på dokumentasjon fra det sovjetiske og det tyske arkivet samt overlevendes skildringer. Ifølge produsent og medforfatter Igor Ugolnikov har uniformer, forsvarsverk og øvrige historiske korrektheter blitt fulgt til punkt og prikke. Militærkonsulent Konstantin Gorbatikov var dessuten til stede under filminnspillingen som ble gjort på det virkelige slagets arena.

Oktober 1941, en lang kolonne bestående av 300 tyske stridsvogner rykker stadig nærmere Moskva. Kadetter fra artilleri- og infanteriskolen i Podolsk, fremtidens kommandører, sendes til Ilyinsky forsvarslinje for å kjempe med den sovjetiske hæren for å stanse den tyske fremrykningen. De har fortsatt tre måneder før de er ferdig utdannet, de er i undertall og snart skal de utgjøre den siste forsvarslinjen før Moskva. Artilleristen Lavrov (Artyom Gubin) gjør seg raskt bemerket for sin uvanlig gode treffsikkerhet, men hans dumdristige holdning fører ham stadig i trøbbel. Ved fronten skiller små feil mellom overlevelse og en sikker død. Hans venn Dimitry er stikk motsatt og gjør alt etter boka, men de er begge forelsket i sanitetsjenta Masha (Lubov Konstantinova). Så kommer ordren om å mobilisere de 3.500 kadettene. De skal settes inn i kampene, lage en forsvarslinje og for enhver pris holde fienden tilbake til forsterkningene kommer.

Filmens anslag med heftig ildveksling i sakte kino, kreative vinkler og fiffig klipping gir oss følelse av at vi befinner oss midt i frontlinjen. Det viser seg derimot at dette er scener fra treningsfeltet på infanteriskolen og ikke reel strid. Så vies tid til karakteretableringen med et trekantforhold før hovedpersonene sendes ut i kampene. Unge menn må utføre modige oppdrag for å forsvare fedrelandet og med sitt trekantforhold mellom mennene Lavrov, Dimitry og jenta Masha er dette en slags russisk parallell til Pearl Harbor (2001). Lavrov skilles fra Masha da han som en del av de undertallige fortroppene skal holde igjen tyske styrker slik at de får ferdiggjort befestningen ved en sentral bro. Krigens skjebne hviler i kadettenes hender, de skal kjempe og ofre sine liv for den store saken og de må kjempe alene mot tyske stridsvogner mens de venter på tyngre støtte.

Tyskerne presenteres nok en gang som en ansiktsløs masse med svart halstørkle som får de til å se ekstra onde ut. De er aggressive og stormer en masse mot målet Moskva. De spiller skitne spill, ikler seg russiske uniformer og infiltrerer sin fiende. Mens tyskerne har effektive bombefly, har taktisk smarte russere laget forsvarsverk og forskanset seg. Slaget fortelles i faser hvor Lavrov viser sin artillerispesialitet, men den strømlinjede historien blir tidvis opphakket av stadige oppdateringene på de sentrale karakterenes situasjon. Filmen har for øvrig en moderne aktualitet der Den røde armé har kraftig hemmelige våpen som minner om dagens fryktede russiske våpen. Bilder med tyske kolonner i denne filmen får dessuten en bitter bismak med nyere bilder fra russiske kolonner på vei gjennom Ukraina.

The Final Stand er påkostet, pøser på med tungt bombardement og viser store ødeleggelser. Det er en utstrakt kamparena og en utbombet slagmark, og den er både pompøs og full av klisjeer med en filmmusikk som tatt ut av en Michael Bay-film. Med tematikken siste skanse før Moskva minner den dessuten om Panfilov´s 28 Men. Det er mye melodrama med følelser, tap og sorg, men samtidig er moralen at krig er noe ærefullt hvor 2.500 av 3.500 kadetter skal ha falt i disse kampene. Mens kampene visuelt stort sett imponerer, er den ofte filmet i hardt dagslys og den mister dermed noen ganger sitt filmatiske uttrykk. Dens største ankepunkt er at regien ikke er stram nok og at filmens to timer og tjue minutter ofte følger sidesporene i stedet for å følge den stramme historien. I stil og tone er den dog myntet på et yngre publikum. Filmen ble utgitt på DVD og Blu-ray fra Star Media Entertainment i Norge.

Fortsatt høy russisk produksjon

Som i en velkoordinert aksjon og gjennom en rekke filmer har nazistene blitt presentert på likedan vis. Det er nesten så man kan mistenke at filmene har hatt som mål å bygge opp et moderne hat mot nazister for en grunn. Før invasjonen av Ukraina i februar 2022 fikk de fleste påkostede krigsfilmer også distribusjon her til lands. Med fordømmelsen av Russland ble filmene derimot langt sjeldnere å se. En som nok allerede var innkjøpt og som etter hvert ble strømmelansert var The Pilot (Letchik, 2021) som utspilles på nordvestfronten i desember 1941. En tysk tankkolonne beveger seg mot Moskva og piloten Nikolai Komlevs blir skutt ned under angrepet på tyskerne. Han klarer å foreta en nødlanding, men er nå i fiendtlig territorium. Også The Red Ghost (Krasnyy prizrak, 2020) om en fryktet sovjetisk soldat som dreper hundretalls nazister ble sluppet før invasjonen.

Men enda flere filmer var allerede laget eller under produksjon. Hva skjedde så med disse filmene? Timur Bekmambetov hadde laget høyprofilerte filmer i Hollywood, men hans nyeste film V2. Escape from Hell (Devyatayev, 2021) ble stanset på grensen. Nok en gang blir en kamppilot skutt ned, fanget av Wehrmacht, men klarer å rømme fra en tysk fangeleir. I Wings Over Berlin (Krylya nad Berlinom, 2022) bomber heroiske piloter Berlin i 1941. Anerkjente Locarno filmfestival i Sveits hadde verdenspremieren på 100 Minutes (Ivan Denisovich, 2021) som var basert på Nobels litteraturpris-vinner Aleksandr Solzjenitsyns kjente verk «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv». Men ingen av disse eller First Oscar (Pervyy Oskar, 2022), en fiksjonsfilm om den første dokumentaren som vant en Oscar-statuett i 1943, har kommet vår vei. Man kan fastslå at boikott mot Russland har fungert.

Paradokset Nürnberg

Men det aller største mysteriet gjenstår. I andre verdenskrigssammenheng er Judgment at Nuremberg (Dommen i Nürnberg, 1961) den sjangerdefinerende hybridfilmen som kobler andre verdenskrig og rettssalsdramaet. Nürnberglovene er en samlebetegnelse på en rekke antisemittiske lover som ble vedtatt i september 1935 og som ble en del av det tyske lovverket. Nürnbergprosessen var lovenes motsvar med en alliert militærdomstol som stilte fremtredende ledere i det nazistiske Tyskland for retten og som skulle sette sluttstrek for andre verdenskrig.

Omtrent et år forsinket grunnet covid-19 utfordringer er det 2. mars i år premiere på den russiske varianten Nuremberg (Nyurnberg, 2023). Filmen er riktignok en samproduksjon med Storbritannia, Tyskland og Tsjekkia, men står kun oppført med premiere i hjemlandet. Men av alle de russiske krigsfilmene er kanskje denne den viktigste og som på håpefullt vis kanskje kan gi det russiske publikum noe annet enn krigsaggresjon. Regissør Nikolay Lebedev har uttalt følgende; den viktigste forståelsen for meg var at i begynnelsen var alle de allierte – Sovjetunionen, USA, Storbritannia, Frankrike – sammen og støttet hverandre. Og jeg ønsker virkelig at dette temaet skal vises klart og tydelig i vår film. Det er bedre å være sammen, ikke fra hverandre, selv i konflikter er det bedre å se etter løsninger sammen. Dette gjelder spesielt i dag når internasjonale relasjoner er så alvorlige.