Filmfestivalen i Cannes gikk av den berømmelige stabelen 16. til 27. mai, med et svært høyt nivå på filmene i årets program. Her er noen av høydepunktene.

Årets filmfestival i Cannes hadde en rekke veteraner og gjengangere på programmet, men også en del spennende, ikke fullt så kjente navn – samt flere kvinnelige regissører i hovedkonkurransen enn tidligere. Og det var så avgjort en sterk utgave med mange svært gode filmer.

Her er noen av høydepunktene fra den 76. utgaven av verdens viktigste filmfestival.

Anatomy of a Fall

Regi: Justine Triet

Årets Gullpalme gikk vel fortjent til den franske filmen Anatomy of a Fall av Justine Triet (Sibyl, Victoria, Age of Panic) – som med det ble den tredje kvinnelige regissøren som har vunnet den gjeve hovedprisen i Cannes, etter Jane Campion i 1993 (delt med Chen Kaiges Farvel, min konkubine) og Julia Ducournau for to år siden. Skuespiller Sandra Hüller (Min pappa Toni Erdmann) er strålende i den ganske så gåtefulle hovedrollen som en forfatter av såkalt virkelighetslitteratur som blir anklaget for sin manns mistenkelige dødsfall – og filmen er både et uforutsigbart og spennende rettssalsdrama og en nyanserik, tilbakeskuende skildring av deres familieforhold og konkurrerende yrkesambisjoner.

The Zone of Interest

Regi: Jonathan Glazer

Britiske Jonathan Glazer (Sexy Beast, Birth, Under the Skin) sin filmatisering av Martin Amis’ roman med samme navn forteller om Auschwitz-kommandant Rudolf Höss og hans familie, som bor i en idyllisk villa rett utenfor muren til konsentrasjonsleiren han har ansvaret for. Også her spiller Sandra Hüller en av hovedrollene, nærmere bestemt kommandantens kone Hedwig Höss, i en original, forstyrrende og formsterk film om andre verdenskrigs grusomme kontraster og hva man gjerne kaller ondskapens banalitet. The Zone of Interest var en av de klare favorittene i konkurranseprogrammet, og vant da også festivalens Grand Prix, som er den nest mest prestisjefylte prisen.

May December

Regi: Todd Haynes

Amerikanske Todd Haynes’ nye film var også blant favorittene for mange under festivalen, dog uten å ende opp med noen pris. Her spiller Julianne Moore (som også spilte i samme regissørs tungt Douglas Sirk-inspirerte melodrama Far from Heaven fra 2002) en på noen vis erkeamerikansk kvinne som bor og har barn med sin langt yngre ektemann, som hun innledet forholdet til mens han selv kun var et barn – med en mye medieomtalt rettssak og fengselsstraff som følge. Natalie Portman spiller filmens andre hovedrolle som skuespilleren som skal portrettere henne i en film, og som tilbringer tid med denne noe uortodokse familien som forarbeid. May December er en stilmessig leken, imponerende velspilt, til dels såpeopera-kitschy og gjennomgående satirisk film med samfunnsaktuell tematikk, og plasserer seg umiddelbart blant høydepunktene i Haynes’ allerede fascinerende filmografi.

Last Summer

Regi: Catherine Breillat

Franske Catherine Breillat, som fikk mye oppmerksomhet for kontroversielle filmer som Romance og Anatomy of Hell rundt millenniumskiftet, er tilbake med en nyinnspilling av den danske filmen Dronningen fra 2019 (regissert av May el-Toukhy) om en middelaldrende kvinne som innleder et seksuelt forhold til sin ektemanns sønn. Overraskende nok er Breillats versjon en del mindre seksuelt eksplisitt enn originalen, som den for øvrig er rimelig tro mot. På noen vesentlige og interessante punkter avviker Last Summer like fullt fra el-Toukhys film – deriblant skuespiller Léa Druckers nokså ulike tilnærming til hovedkarakteren enn Trine Dyrholms rolletolkning.

Fallen Leaves

Regi: Aki Kaurismäki

Den erfarne finske kultfilmskaperen Aki Kaurismäki var den eneste nordiske regissøren i årets hovedkonkurranse, der han utviste god, gammel form med Fallen Leaves. Dette er en både søt og utpreget «Kaurismäkisk» fortelling om to ensomme sjeler i Helsinki, samtidig som påminnelser om den pågående krigen i Ukraina jevnlig dukker opp gjennom nyhetsinnslag på radio i bakgrunnen. Filmen vant juryprisen (Jury Prize), som også er en av festivalens gjeveste priser.

Homecoming

Regi: Cathrine Corsini

Nok en sterk fransk film i hovedprogrammet av en kvinnelig regissør var Cathrine Corsinis Homecoming (Le Retour), som handler om to tenåringssøstre som vender tilbake med moren sin til Korsika, etter at de tre forlot øya til fordel for Paris da jentene var små. Dette er en engasjerende «coming of age»-historie om familiehemmeligheter, rasisme og tilhørighet, og er både utmerket spilt og fortalt.

How to Have Sex

Regi: Molly Manning Walker

Prisen til beste film i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard gikk til britiske Molly Manning Walkers spillefilmdebut How to Have Sex, om tre britiske tenåringsjenter som drar på heisatur til Malia på Kreta med mål om at den siste av dem skal debutere seksuelt. Filmen er en fengende, stilsikker og realistisk skildring av utagerende festkultur – samtidig som den på nært og ubehagelig vis tar opp problematiske, ikke nødvendigvis samtykkende seksuelle opplevelser.

The Sweet East

Regi: Sean Price Williams

Amerikanske Sean Price Williams har vært fotograf på filmer som Good Time, Her Smell og Funny Pages, og debuterer som spillefilmregissør (om man ser bort fra Eyes Find Eyes, som han co-regisserte med Jean-Manuel Fernandez) med The Sweet East, vist i seksjonen Directors’ Fortnight. Dette er en forrykende, surrealistisk og ikke så rent lite bananas film der Talia Ryder spiller en high school-elev på mer eller mindre frivillig reise rundt USAs østkyst, som inkluderer en rekke møter med høyst tvilsomme folk, grotesk voldsutøvelse og et satirisk blikk på de forente statene i all sin kontrastfylte absurditet. Red Rocket møter Wild at Heart!

Four Daughters

Regi: Kaouther Ben Hania

Den tunisiske regissøren Kaouther Ben Hania var sist aktuell på norske kinoer med spillefilmen The Man Who Sold His Skin. Hennes nye film Four Daughters er på sin side en av de to dokumentarene som deltok i Cannes-festivalens hovedkonkurranse. Som dokumentarist inntar hun en særegen tilnærming til sitt materiale, der en familie gjennom rekonstruksjoner med både seg selv og skuespillere deler sin rystende historie – som omfatter vold som har gått i arv, ekstremisme og to etter hvert forsvunne døtre, uten at filmen er så gjennomført mørk som den formodentlig høres ut.

Jeanne du Barry

Regi: Maïwenn

Franske Maïwenn er kjent for samtidsdramaer som Polisse, Min elskede og DNA, men med festivalens åpningsfilm Jeanne du Barry har hun laget et høyst solid periodedrama om den fattige kvinnen med samme navn som ble kurtisanen til Ludvig XV på 1700-tallet. Regissøren spiller selv hovedrollen som Jeanne, mens den franske kongen spilles – på fransk – av Johnny Depp, i det som i hvert fall delvis må anses som et comeback for den nylig skandaleomsuste skuespilleren.

Lost in the Night

Regi: Amat Escalante

Etter å ha begitt seg ut i et noe gåtefullt grøsserlandskap med The Untamed (norsk tittel Det fremmede), vender meksikanske Amat Escalante tilbake til mer velkjent terreng med Lost in the Night, som hadde spesialpremiere i Cannes. I likhet med filmskaperens tidligere Los Bastardos og Heli tar den nye filmen for seg den ekstreme volden i hjemlandet, her i en slags flettverksfortelling som stadig vendes i overraskende retninger – og med det behandler filmen etter hvert dette temaet på en noe annerledes måte enn vi er vant med. Og ikke minst er Lost in the Night en film hvor Escalante virkelig viser sine veltrente stilistiske muskler.

About Dry Grasses

Regi: Nuri Bilge Ceylan

Tyrkiske Nuri Bilge Ceylan vant Gullpalmen i 2014 for Vintersøvn, og deltok i årets hovedkonkurranse med et komplekst og mektig drama som har klare likhetstrekk med både den og hans forrige film Det ville pæretreet. About Dry Grasses utspiller seg i en rural landsby i Anatolia, og dreier seg om en mannlig skolelærer som beskyldes for å ha oppført seg upassende mot noen av elevene. I løpet av filmens over tre timer lange spilletid skal mange lag og nyanser avdekkes – og muligens også hovedkarakterens hovmod stå for fall. Filmen ble belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller, som gikk til Merve Dizdar.

Perfect Days

Regi: Wim Wenders

Sist, men ikke minst: Den tyske veteranen Wim Wenders deltok i hovedkonkurransen med spillefilmen Perfect Days, som han har spilt inn i Japan og kan minne om Jim Jarmusch’ Paterson fra 2016. Filmen handler om en mann av få ord som til daglig vasker offentlige toaletter i Tokyo, og ellers synes å leve et relativt fritt og ikke altfor bekymringsfullt liv. I likhet med sin hovedkarakter, må man nok kunne si, er Perfect Days en film som etterstreber en form for edel enkelhet – samtidig som den gradvis gir litt mer informasjon om sin i utgangspunktet enigmatiske hovedperson. For denne rollen vant Kôji Yakusho prisen på festivalen for beste mannlige skuespiller.

Den 76. utgaven av filmfestivalen i Cannes ble arrangert i perioden 16. til 27. mai 2023.