Django var en ikonisk og populær skikkelse i spagettiwesternfilmer på 1960- og 1970-tallet og hans kultstatus gir høy forhåndsforventninger til denne TV-serien.

Årsaken til at denne Django TV-serien nå har kommet kan vi antageligvis spore bakover til TV-formatets utvikling de senere årene. Etter suksessene Godless (2017) og samtidsdramaet Yellowstone (2018) har det tydeligvis oppstått et ytterligere sug etter westernserier som har resultert i The Good Lord Bird (2020), 1883 (2021) og The English (2022). Django (2022) er gjenbruk av en god og gammel merkevare.

Var en egen filmindustri

Vi elsker spagettiwesternfilmene til Sergio Leone, spesielt trilogien om Mannen uten navn. Den fikk suksess over hele verden og frontet det vi i dag kjenner som sjangeren spagettiwestern. Italienerne var eksperter på å duplisere internasjonale suksesser på sitt eget vis og spagettiwestern ble betegnelsen på billigere italienske filmer innspilt i Spania for å gjenskape ville vesten. På hver sin måte prøvde et stort antall kloner å kopiere Leones filmer og det ble en egen filmindustri.

Samme år som Leones tredjefilm The Good, the Bad and the Ugly (Den gode, den onde og den grusomme, 1966) lages det hele 62 westernfilmer i Europa. En annen Sergio som utmerker seg dette året er Sergio Corbucci med filmen Django (1966). Dette var en av de første filmene som slå an internasjonalt etter Leones filmer og ikke minst var dette Franco Neros gjennombruddsfilm. I moderne tid har Quentin Tarantino fremsnakket filmen, utpekt den som den tredje beste spagettiwesternfilmen og ikke minst hyllet karakteren med sin egen Django Unchained (2012).

Django er bare et navn

I den aktuelle TV-serien blir Django spurt om hvilket navn Django er samtidig som det påpekes at det ikke er hans navn. Django svarer at det bare er et navn, og at det i dette tilfellet er hans navn. Slik spiller serien på hvordan Django etter hvert ikke var knyttet til en bestemt skuespiller, men hvordan flere gestalerte rollen. Det ble kun laget to Django-filmer med Franco Nero, men utallige oppfølgere som på et eller annet vis var tilknyttet karakteren Django. Slik ble han en populær skikkelse og et fenomen, og med dette som bakgrunn er det stor nysgjerrighet for serien som kommer nesten seks tiår senere.

Året er 1872, syv år etter borgerkrigen. Slaveriet er avskaffet, men i sør er situasjonen annerledes og de fargede fortsetter å lide under diskriminering og vold. Et sted i Texas har den tidligere slaven John (Nicholas Pinnock) og unge Sarah (Lisa Vicari) opprettet byen New Babylon hvor alle mennesker er fri og likeverdig. Fristedets innbyggere består både av hvite og fargede som kjempet i borgerkrigen. Samtidig som John og Sarah skal gifte seg ankommer Django (Matthias Schoenaerts) byen på søken etter noen. Mens hester dør på mistenkelig vis skal en oppdagelse endre byens fremtid og kaste dem inn i en konflikt med nærliggende Elmdale som styres med jernhånd av The Lady (Noomi Rapace).

Rumensk landskap

Umiddelbart gjenkjenner vi visuelle elementer fra opphavet som den ikoniske kisten som blir dratt bortover bakken. Narrativt skal vi også gjenkjenne Django midt i en rivaliserende konflikt mellom to mektige aktører. Men i bunn og grunn er denne TV-serien svært annerledes enn forventet. Spagettiwesternfilmene ble spilt inn i knusktørre Spania, riktignok hadde Django den gang en uvanlig sleip, våt og gjørmete setting. Denne moderne utgaven er spilt inn i et relativt frodig fjellandskap i Romania og byr dermed på overraskende setting.

Les også: Topp 12: Sterke kvinneroller i westernfilm – CINEMA

Der originalfilmen var en sadistisk, voldelig og nihilistisk versjon av spagettiwestern med velkjent frenetisk filming, er denne nye serien langt mer klassisk i stil, tone og visuelt uttrykk. TV-serien er ikke noe forsøk på å gjenopplive spagettiwesternsjangeren, dette er en moderne westernserie som kun låner navn og karakter.

Heftig skytesekvens

I hver episode er det nesten oppskriftsmessig en skytesekvens ikke ulikt følgende: En mystisk svartkledd kvinne skjuler sitt ansikt med halstørkle og bevæpner seg med kniver og revolvere. Hun trer inn i et syndefullt bordell og lokker en ung prostituert inn i et avlukke. Offeret får en kniv stukket opp kjaken og inn i den halvåpne munnen før den hardbarkede kvinnen og hennes brorskap nådeløst henretter resten av klientellet. Det er filmet på heftig vis og burde tilfredsstille et kravstort westernpublikum.

Hovedkonflikten skal stå mellom to grupperinger. På den ene siden har vi de gudfryktige innbyggerne i velstående Elmdale. De har grumsete fortid i plantasjer og stedet styres av den handlekraftige The Lady. På motsatt side har vi tidligere slaver og fattige som bor i enklere provisoriske brakker i New Babylon og som ledes av John Ellis. På et tidligere tidspunkt har disse lederskikkelsene vært nært bekjente, men stadige konflikter fører dem i krig mot hverandre. Ikke ulikt originalfilmens konsept havner Django midt i denne striden.

Forhåndshistorie

Django spilles av Matthias Schoenaerts som er en velkjent skuespiller fra flere velregisserte europeiske filmer samt en og annen Hollywood-film. Her føles det som at tittelrollen stadig havner noe i bakgrunnen. Nytt denne gangen er at vi får forhåndshistorien til nybyggeren Django som med kone og barn er på søken etter fruktbar jord, men som møter stadig hindringer som sykdom og Comanche-indianere. I tillegg får vi også et påkostet tilbakeblikk fra borgerkrigen og slik serveres vi både et trekantdrama i Djangos skapelsesberetning og i nåtid.

Les også: Topp 12: De beste westernfilmene i det nye millenniet – CINEMA

Det er en italiensk-fransk serie fra de som laget Gomorrah og det er laget med midler fra Canal+. Det jeg liker best med serien er blikket for detaljer. Kostymer, artefakter og bygninger har alle et tydelig brukt uttrykk. Svært få ting er nye, ellers er alt slitt og skittent. På motsatt siden føler jeg at det ikke er vågalt nok. Den presser ingen grenser slik originalfilmen gjorde og som sørget for å udødeliggjorde navnet Django. Dermed undres man stadig vekk på hvorfor serieskaperne har tatt enkle og trygge valg.

Franco Nero i birolle

Man kan anta at denne serien er laget for å appellere til en yngre strømmetjeneste-målgruppe fremfor de stadig mer gråhårede i alderen 40+ med forkjærlighet for spagettiwesternens blodsutgytelse. Skuffelsen over en middels interessant serie blir heller ikke mindre når man i utgangspunktet har høye forventninger. Det føles som at saktegående historie, dialog og fremdrift er tilpasset TV-formatet og programforpliktet ti episoder enn at fremdrift er basert på plot og innhold.

Noomi Rapaces The Lady er paradoksalt nok den mest interessante karakteren i serien som heter Django. Som en fiffig bonus dukker Franco Nero, slik han gjorde i Tarantinos Django Unchained, opp i en liten birolle. Til tross for dens mangler, vil nok serien kunne tilfredsstille manges behov for noen doser med god gammeldags kruttrøyk. Serien på 10 episoder har norsk premiere på SkyShowtime 3.juli.