På fjorårets filmfestival i Berlin var en av de mest minneverdige opplevelsene premieren på Berlin, sommeren 1942, regissert av Andreas Dresen.

PÅ KINO FRA 28. MARS: Filmen forteller den sanne historien om motstandskvinnen Hilde Coppi, henrettet av nazistene i 1943. Hennes nå mer enn 80-årige sønn, Hans Coppi, overlevde krigen og var til stede på premieren i en rørende gjenforening med skuespillerne som spilte hans mor og hennes venner.

Motstand i det små

Motstand handler ikke alltid om spektakulære handlinger som å skjule flyktninger. Under andre verdenskrig fantes også hverdagsmotstand – små, men livsfarlige handlinger. Berlin, sommeren 1942 gir et ansikt til disse. Filmen skildrer unge tyskere hvis tilsynelatende uskyldige valg fikk store konsekvenser.

Hilde Coppi passer ikke til stereotypen av en helt. Babylon Berlin-stjernen Liv Lisa Fries fremstiller henne som en sjenert, men bestemt ung kvinne, hengiven til sin mor og drevet av overbevisning. Som kontordame på et forsikringskontor gikk hun fra å transportere hemmelige dokumenter til å sende kodede meldinger for den kommunistiske motstandsgruppen Die Rote Kapelle.

Et ungdommelig opprør med store konsekvenser

Motstanden var ofte enkel – klistremerker med pasifistiske slagord, smugling av informasjon om fanger fra sovjetiske radiosendinger: «Soldat X sitter fast i Moskva og vil si at han har det bra.» Slike handlinger var en dødsdom for nazistene. Hilde og Hans Coppis motstand lignet ungdomsopprør mer enn høyforræderi – særlig i en sommer preget av tilsynelatende bekymringsløshet.

Denne idyllen står i kontrast til vinteren som følger. Når filmen starter, er Hilde arrestert. Hennes ektemann Hans og vennene deres sitter fengslet, anklaget for forræderi. Dødsstraffen truer. I et kaldt kontor blir Hilde forhørt. Høygravid forsøker hun å bortforklare, men forstår raskt at hun er dømt – og de har rett.

Kontrasten mellom sommer og vinter

Filmen veksler mellom den varme sommeren fylt med dans og latter, og den grå vinteren der Hilde sitter fengslet. Motstanden virker nesten som et eventyr i sommerens lys, men vinteren viser realiteten: dette var en kamp med dødelige konsekvenser.

Hilde er ingen tradisjonell helt. Beskjeden, men urokkelig i sin tro, gir hun en av de sterkeste karakterstudiene i nyere krigsfilm. Når hun i retten blir spurt hvorfor hun involverte seg med  en «forræder», svarer hun enkelt: «Fordi jeg elsket ham.»

En annerledes motstandsfortelling

Historikere har diskutert Die Rote Kapelles betydning. Berlin, sommeren 1942 hevder at dette ikke er poenget – det viktige er hvordan vi påvirker menneskene rundt oss.

Filmen unngår klisjeene om motstandshelter. Hilde og vennene hennes føler frykt og tvil, men fortsetter kampen. Særlig gripende er skildringen av Hildes siste triumf – at hun får amme sønnen sin før hun henrettes.  Hennes kjærlighet til barnet gir henne styrke, inspirerer medfangene og rører selv de strenge vaktene. Det er det barnet som mer enn 80 år seinere går opp den røde løperen på filmfestivalen i Berlin.

Berlin, sommeren 1942 er en stillfaren, men kraftfull film om motstand i sin reneste form: valget om å gjøre det rette, uansett konsekvensene.