Dokumentaren om Greta Thunberg taler til menigheten, men er like fullt en god portrettfilm med et svært viktig budskap.

Svenske Greta Thunberg trenger neppe noen ytterligere introduksjon, etter at hun i en alder av femten ble en lederskikkelse for den globale klimakampen. Av samme grunn er det heller ingen stor overraskelse at hun har blitt viet en egen, internasjonalt anlagt portrettdokumentar.

Greta følger Thunberg i omtrent ett år, fra hun sitter alene foran den svenske Riksdagen i skolestreik for klimaet høsten 2018 til hun reiser med seilbåt over Atlanteren for å holde innlegg på FNs klimakonferanse i New York i fjor. Regissør Nathan Grossmann har med andre ord hatt flaks med å starte dokumentarprosjektet før medienes søkelys for alvor ble rettet mot Thunberg, og filmen følger dermed hennes hurtige vei til berømmelse og mangfoldige invitasjoner for å snakke til ledere så vel som aktivister rundt om i verden.

Bak kulissene

Filmens styrke er da nettopp denne tilgangen filmskaperen har fått til hovedpersonen gjennom en særdeles begivenhetsrik periode. Hendelsene som skildres er i seg selv godt kjent fra media, men det er interessant å bevitne dem fra bakenfor kulissene. Denne hovedsakelig observerende dokumentaren lar oss komme nærmere Greta Thunberg og faren Svante, som administrerer, gir råd (i den grad han får lov) og generelt prøver å ivareta datterens ve og vel. Samtidig kan man ane at filmskaperen til tider vil holde en respektfull distanse til sin unge hovedperson, og det føles helt greit.

Det er nemlig både sympatisk og positivt for filmen at Grossmann fokuserer på begivenhetene som utspiller seg foran kamera framfor å skulle utlevere alle detaljer om familiebakgrunn, tidligere depresjon og Thunbergs velkjente Asperger-diagnose, og disse elementene er uansett også inkludert. At hennes far får mer plass enn moren, oppleves som en naturlig konsekvens av at det er han som deltar på hennes mange reiser og oppdrag.

Taler til menigheten

Det er vanskelig å unngå sammenligning med dokumentaren He Named Me Malala om Malala Yousafzai, også hun en internasjonalt kjent aktivist i tenårsalder. (Denne filmen var for øvrig inspirert av Yousafzais bok I Am Malala, mens Gretas originaltittel er I Am Greta). Begge hovedpersonene har da også blitt kritisert for å være styrt av manipulerende fedre, og til tross for at Greta gir nokså klart inntrykk av at dette ikke er tilfellet, vil ikke filmen nødvendigvis stilne kritikerne i så måte. Først og fremst er dette en film som taler til menigheten, selv om den ikke framstår som noen strømlinjeformet reklamefilm for Thunberg, noe man kunne innvende at I Am Malala var om Malala Yousafzai.

Liv og lære

Nathan Grossmanns film gir inntrykk av at Thunberg er lite komfortabel med all oppmerksomheten om henne som person. Følgelig er det muligens litt ironisk at hun medvirker i en dokumentar som dette, et aspekt filmen også kommer inn på. Det kan imidlertid forklares og forsvares med hennes glødende engasjement for å sette de enorme klimautfordringene verden står overfor på den politiske agendaen, og at filmen formodentlig vil bidra til dette.

Greta er en god portrettfilm om en ung aktivist som forsøker å leve etter sin samvittighet og overbevisning, og som har fått en unik anledning til å bli hørt. Samtidig formidler den et ytterst viktig budskap på vegne av en generasjon som opplever at truslene mot deres framtid kun møtes med tomme ord. Dermed er det å håpe at dokumentaren vil bli sett av mange, selv om den neppe vil omvende så mange klimafornektere – og kanskje heller ikke sette en stopper for den argeste motstanden mot hovedpersonen selv.