Cinema har truffet de to manusfatterne som nok har laget det mest researchede norske filmmanuset, noensinne.

Allerede i 2011 begynte Jan Trygve Røyneland å jobbe med det. Harald Rosenløw Eeg kom med et år seinere. Filmmanuset er inspirert av Alf R. Jacobsens bok, i tillegg til en rekke andre kilder. Ideen til å filme historien kommer fra Paradox-produsent Finn Gjerdrum.

Om natten 9. april 1940 angriper tyskerne. Ved Oscarsborg mister de slagskipet Blücher. De fortsetter videre og tar Fornebu før Oslo faller. Kongen og regjeringen flykter nordover med tyskerne hakk i hæl. I Nybergsund holdes det statsråd etter at tyskerne har stilt ultimatum.

Kongens nei til tyskernes krav i statsråd på Nybergsund 10. april 1940 er en skjellsettende begivenhet i Norges historie. Haakon VII står fast på sitt nei. Han avviser fullstendig de tyske kravene, blant annet om at Vidkun Quisling skal utnevnes til regjeringssjef: «Hvis derfor regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på det tyske krav, så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere.» Dermed pekte han også ut den videre veien for regjeringen som vaklet i sin avgjørelse.

Fascinasjonen

Harald Rosenløw Eeg tror at den store fascinasjonen for andre verdenskrig kommer av at vi lever i et så trygt samfunn at vi må tilbake til den andre verdenskrig for å finne en ekstrem situasjon: – Vi har det så veldig bra på mange måter og på den tiden hadde vi en tilstand som kan ligne på det som skjer i verden i dag mange steder.

– Jeg hadde egentlig veldig lite kjennskap til den perioden og var lite fascinert av det. – Finn Gjerdrum sa til meg at han hadde to filmer han gjerne vill lage – Kongens nei og Birkebeinerne. Jeg håpte han ville be meg om å skrive manus til Birkebeinerne. Det ble Kongens nei – men nå er jeg fascinert og oppdatert til de grader om denne perioden i norsk historie.

Harald Rosenløw Eeg har alltid vært veldig opptatt av andre verdenskrig: – Det skyldes første og fremst at det har med gammel familiehistorie å gjøre. Far min var prestesønn og måtte rømme til Sverige. Det er egentlig som er et barnetraume for meg. Ikke fordi det er en grusom historie, men fordi jeg hørte den så mange ganger. Jeg har vokst opp med den typen historier – faren min rømte og var med i styrkene som kom tilbake fra Sverige. Og så har vi en veldig sterk historie i min familie, fra huset jeg vokste opp i. Bestefaren min eide det og leide det ut til en jødisk familie som ble sendt bort og gasset til døde alle sammen. Jeg er vokst opp med den typen historier. Jeg tror fascinasjonen for krigshistorien ligger der hele tiden. Jeg ser jo på mine egne sønner – de suges til den type tematikk. Hvis man ser tilbake hvor unge de var de som drev motstandskamp, så kan man vel si at det er en ung disiplin og derfor appellerer til unge. Når man ser tilbake på sin egen barndom – så lekte vi jo krig – både i lek og med modellfly også videre. Jeg tror nok den guttedelen er bakgrunn for mye av den fascinasjonen og interessen for Nazi-Tyskland. Jeg tror alle vil kjenne seg igjen i den evnen å kunne underlegge seg noe – massesuggesjonen også videre tror jeg guttegreier.

– Det jeg synes er moro med Kongens nei er at vi tar det hele et skritt videre – vi går inn i noen andre rom – en mer voksen del av hva krigen og okkupasjonen betyr.

Kan alt om de tre dagene

– Er dere redd for å oppleve det som skjedde med Max Manus, at etter premieren er det noe som ikke er helt historisk korrekt og bli beskyldt for historieforfalskning?

– Det er få som kan mer enn oss om dette her! Sier de to og ler før de fortsetter: – Vi har trålet alt som finnes av kilder og bøker. Veldig mange kan veldig mye om krigen, men vi tør påstå at ingen kan mer enn oss om det som skjedde de tre første dagene med kongen og regjering. Vi vil ikke påstå at vi er eksperter på andre verdenskrig, men vi vil påstå at vi har mye info, spesielt om kongen og hans handlinger disse tre dagene. Spesielt det som skjer med kongen og hvor han er til enhver tid. Vi har snakket med det som er av levende kilder, snakket med Alf R. Jacobsen og Tor Bomann Larsen, leste kongens dagbøker, snakket med folk på slottet, vi har snakket med lokalhistorikere og snakket med folk som var tilstede når hendelsene skjedde, sønner og barnebarn av de involverte.

– Folk har sin egen oppfatning av hva som er sant rundt det som skjedde de tre dagene, sier Jan Trygve Røyneland. – De store linjene er de fleste enige om, men når du er nede på detaljnivå – som vi ofte trenger – er det mange forskjellige versjoner. De store linjene tror jeg er det ingen som kommer til å kunne ta oss på, men de små er det uenigheter og da kan det sikkert være at noen ikke er enige med oss. Som eksempel, når vi spurte de største ekspertene på Oscarsborg om hvor Birger Erichsen sto da de åpnet ild mot Blücher – så fikk vi fem forskjellige svar. Da måtte vi ta et valg og si at dette er det nærmeste vi kommer en sannhet.

Gravearbeid

– Også ved slaget på Midtskogen brukte vi enormt mye tid på research, forteller Trygve Røyneland. – En av de viktigste kildene vi hadde, var en som var der selv, og som er en karakter i filmen og var den eneste nordmann som ble skadet der, og den yngste gardisten som deltok. Han er en av få gjenlevende av de som deltok – den andre har Alzheimer og husker ingenting. Han som vi snakker om heter Fredrik Seeberg, bor i Drammen, og er 94 år gammel. Det er jo et helt liv siden han var der og vi måtte fortelle ham hvor han sto og hvor han skjøt. ”Du husker ikke så mye sa vi?” ”Jeg har gjort så mye siden den gang. Jeg har jo gjort et million ting etter den tid. Jeg husker ikke dette”, sa han. Han hadde vært med i Fortsettelseskrigen i Finland og jobbet i norsk etterretning. Så at han skal huske de detaljene vi ville at han skulle huske var egentlig ikke å forvente. Jeg husker jo ikke selv hva jeg gjorde som nittenåring. Det vi som regel har gjort har vært å samle inn et mest mulig vidt vitne og så destillere det ned til noe som vi oppfatter som mest mulig sannsynlig forløp. Vår intensjon har hele tiden vært å fortelle en slag sannhet – i hvert fall hvordan det menneskelig og emosjonelt opplevdes. Vår oppgave som filmskapere er ikke å bygge helter – det er å bygge mennesker.

– Noe av utfordringen med å lage film om 1940 –er at 1940 ikke finnes. Vi må bygge det som vi må bygge et hvert annet univers – være det seg Star Wars eller noe annet. Problemet er at med en historie som dette er det mange som har opplevde det og sitter med sine egne historier fra den epoken. Vi synes jo dette er en viktig historie å fortelle, men hvis vi skulle tatt hensyn til alle innvendinger ville det aldri blitt noe av filmen. Det er rart det – at når det kommer til andre verdenskrig, så glemmer de at det er fiksjon vi jobber med.

– Dette er på mange måter historien om kongen og den tyske sendemannen, med kronprins Olav som den viktigste bikarakteren.

– Boka til Alf R. Jacobsen strekker seg fra 9. april til 7. juni – da kongen forlater landet. Oppgaven vår som manusforfattere har vært å finne ut hvor ligger filmen i dette – og for oss var det ganske klart at den ligger i de tre første intensive og politisk avgjørende døgnene. Vi begynner om kvelden den 8. april og slutter den 11. april. Det er de tre viktigste døgnene i kong Haakons liv. Filmen er med kongen hele tiden. Den er filmet litt som en dokumentar –som om de er et kamerateam som er med ham hele tiden og så dokumenterer de det som skjer.

De to forteller at det viktigste arbeidsredskapet deres er tavla hvor de setter opp hvordan filmen ser ut og lager dramaturgi. Norske regissører er som regel veldig involvert i historien. Da Trygve begynte på manuset visste han ikke hvem som skulle være regissør. Når den avgjørelsen er tatt, er norske regissører som regel tett involvert – nok mye tettere enn det som er vanlig i Hollywood. Når Poppe kommer inn som regissør – må jo vi skrive et manus som passer ham – og som nok er veldig annerledes enn det ville vært med en annen regissør. Vi må foredle stoffet slik at det blir tydelig den historien som regissøren vil ha. Der har vi en fordel som har vært samme teamet; produsent, regissør og manusforfattere på flere filmer.

Inspirasjon

Trygve har ikke bare vært med på å skrive manus, men har også vært regiassistent for Erik Poppe under innspillingen:

– Erik er en regissør som trenger å forstå hele tiden det underliggende når han lager film, derfor har det vært en fordel både for meg og ham at jeg har vært med på prosessen hele tiden. Jeg var med hver eneste innspillingsdag og var ved Eriks side hele tiden, slik at han hele tiden kunne være sikker på at tingene stemte slik de var tiltenkt. Erik er jo den som skal forsvare hver eneste scene i ettertid, og hvis han ikke har forstått en scene – så er det også vanskelig for ham å forsvare den. Til tider måtte Harald og jeg skrive om scener til neste dag. Jeg pleier å si at hvis du teste dine evner som manusforfatter, blir du med på en leseprøve – for når skuespillere og regissører begynner å jobbe med manus, betyr manus veldig lite egentlig. Det at vi jobber så tett med Erik, gjør at han forsvarer det vi har gjort ovenfor alle andre involverte på settet. Slik vi jobber sammen, synes jeg er den ultimate måten å jobbe på.

– Ser dere mye film i løpet av manusarbeidet for å hente inspirasjon?

– Egentlig ikke så veldig mye, men vi hadde helt klare referansefilm som Kongens tale – og andre som Flammen og sitronen – du setter opp noen sånne markører. I denne filmen føler jeg likevel at det handlet mer om å komme under huden på kongen enn å skjele mot andre filmer. Når du har funnet historien så handler det om å finne ut hvordan den skal fortelles.

Kongens nei er filmet veldig dokumentarisk med to håndholdte kameraer hele tiden. Her er ikke eneste kjøring på et steadycam. Her hadde vi en klar tanke om hvordan det skulle gjøres, og hadde Bloody Sunday som forbilde. Vi så den flere ganger for å hente inspirasjon.

Under huden

– Det har vært den store utfordringen å komme under huden på kongen – og det kan nesten ingen hjelpe oss med. Vi har snakket med de som kan fortelle oss hvem Haakon er – blant annet hans adjutant under krigen som nå er i 90-årene, og vi har flere ganger snakket med prinsesse Astrid. I filmen så er jo kongen i en ekstrem situasjon. Han er på flukt hele tiden fra tyskerne. Med den researchen vi har gjort sitter vi igjen med en følelse av hvem Haakon virkelig var. Han var enkemann, og kongehuset var litt på hell på den tiden. Han hadde faste møter rundt i Oslo med de forskjellige selskapene – Det medisinske selskap, det militære osv. Vi tolker ham som en litt ensom mann. Det handler mye om å forstå ham. Sønnen hadde jo på denne tiden startet sitt eget familieliv på Skaugum med tre barn, kone og hadde mye gående. Haakon sitter litt ensom igjen på slottet og spiller kort med staben. Han var glad i å spille kort. Det handler mye om å forstå ham som enkemann når krigen begynner. Bomann Larsen vet til enhver tid hvor han var. Han skrev dagbøker, men vi vet ikke så mye om hans personlighet. Hva han tenker, hva han elsker, også videre. Det er jo veldig forskjellig fra i dag hvor vi har et mye mer åpent kongehus. Det er kanskje det mest spennende ved hele filmen –en mann som er så tradisjonsbunnen – til slutt setter alt inn.

– Hvis han ikke hadde tatt den avgjørelsen, så hadde vi kanskje vært republikk i dag?

– Jeg vil nesten si det slik at hvis krigen ikke hadde kommet, hadde vi vært republikk i dag. Krigen ble jo en sinnssyk oppreisning for kongehuset og det fikk jo en helt spesiell stilling i folket.

Fascinerende

– Det er jo også noe fascinerende over det med en konge uten makt – den fraskrev kong Haakon seg da han ble konge. Det å forstå at han da likevel hadde en slik innflytelse er viktig. Det er så lett å tenke at kongen har så mye makt – kongen har ikke makt. Han hadde det heller ikke den gang.

– Hva er det viktigste som manusforfatter?

– Det er så utrolig mange historier som ligger og venter på å bli fortalt. Det viktige er å velge – både historie og hvordan den skal fortelles. Det som er gøy med alle prosjektene vi har hatt sammen med Erik Poppe er at det er buljongterninger som eser ut og skaper noen stort. Nå sist var det plutselig med Juliette Binoche. Små prosjekter blir gjerne store med Erik. Det som er det fine med de prosjektene vi har gjort sammen, er at vi aldri sitter og angrer i ettertid og tenker hva kunne vi har gjort – tvert i mot opplever vi at tingene vokser.

– Det er jo den tredje filmen vi gjør sammen, og det er jo ingen som vegrer seg fra å si ifra hva til ham hva vi mener. Jobber du med en ny regissør hver gang er du nok kanskje litt mer avventende.

– Det interessant med å skrive et manus som dette er at man skriver ikke krig for å skrive om krig. Mange historikere gjør det veldig bra. For oss som filmmanusskribenter er det viktig å komme under huden på menneskene – skrive en historie som min sønn på femten finner relevant – som også sier noe om vår tid. Ytre sett er nok
Kongens nei historisk veldig riktig, men vi vil at folk skal kjenne seg igjen i den i dag. Det handler om plikt og det å følge hjertet. Resultatet må være en film som alle vil se – ikke bare en mimrehistorie.

– Man kan bruke uendelig med tid på å få filmen korrekt på detaljnivå, men hvis man gjør det kommer filmen til å bli kjedelig.
Kongens nei handler jo ikke om en konge som skal ta et vanskelig valg ovenfor tyskerne. Det er på overflaten. Det handler jo først og fremst om en mann som prøver verne om sin familie. Det er essensen av filmen vår. Familien for kongen er den nære familie, men også de rundt ham – landet.