-Filmen handler ikke først og fremst om spedalskhet, men om hvordan folk blir behandlet om de er annerledes, sier regissør A. B. Shawky om den egyptiske «feelgood»-roadmovien Yomeddine, som deltok i hovedkonkurransen i Cannes.

– Selv om det handler om spedalskhet, behøver ikke filmen å være trist. Og selv om hovedpersonen har hatt denne sykdommen, betyr ikke det at han lever et trist liv. Jeg ønsket ikke å gjøre det til noen form for sirkus, hvor folk skulle tenke «så forferdelig dette er», forteller A. B. Shawky.

Cinema møtte den egyptisk-østerrikske regissøren da han gjestet Arabiske Filmdager tidligere i år med sin første spillefilm Yomeddine. Den handler om en tidligere spedalsk som setter ut på en reise for å finne foreldrene sine, som etterlot ham som barn i en koloni for mennesker med denne sykdommen.

Bibelsk sykdom

– Spedalskhet er ikke en spesielt godt kjent sykdom, verken i Egypt eller resten av verden. Folk tenker oftest på det som en eldgammel, bibelsk sykdom, og jeg tror mange blir overrasket når de ser filmen over at spedalskhet fortsatt eksisterer. Men det gjør det, om enn ikke så utbredt, forteller regissøren til Cinema.

– Filmen handler egentlig ikke så mye om sykdommen i seg selv, men om hvordan folk blir behandlet om de er annerledes, understreker han.

Ideen til filmen kom med en dokumentar han lagde en del år tidligere om en eksisterende koloni for spedalske i Egypt.

– Da jeg arbeidet med dokumentaren, innså jeg at noen av menneskene der bare var etterlatt i kolonien uten noen sinne å høre fra foreldrene sine igjen. Ideen til denne filmen oppstod ved at jeg tenkte at det ville være interessant å se noen konfrontere foreldrene sine om hvorfor de ikke kom tilbake. Ut av det kom tanken om at det burde være en roadmovie, med en reise gjennom Egypt, sier han.

– Og med det kunne du også vise ulike sider av det moderne Egypt?

– Ja, det var viktig for meg. Det er alltid en forventning om at filmer fra Midtøsten skal handle om deprimerende temaer som religion, politikk, krig og fattigdom. Jeg ville vise en side av Egypt som handler om menneskene der, uten at den nødvendigvis er politisk eller definert av hva man vanligvis hører om i media. Filmen handler mer om universelle temaer, og sånn sett kunne den utspille seg hvor som helst i verden, sier Shawky.

– Når folk ser en person som strever i et utfordrende miljø eller med vanskelige forutsetninger, ser de noe av seg selv i denne personen. Alle strever, og vet hvordan det føles.

Rollegalleriet i filmen er en kombinasjon av ikke-profesjonelle og skuespillere med noe erfaring – fortrinnsvis mindre kjente skuespillere, som ikke nødvendigvis spiller så ofte i filmer, i følge regissøren. Hovedrolleinnehaver Rady Gamal, som selv er kurert for spedalskhet, var en av de ikke-profesjonelle han plukket ut til å spille i filmen.

 – Var det vanskelig å finne riktig person til rollen, som jo har et veldig karakteristisk utseende med arr etter sykdommen – og som samtidig skulle bære filmens hovedrolle?

– Det var ikke enkelt. Opprinnelig skrev jeg manuset med en annen fra kolonien i tankene, men da vi skulle lage filmen, hadde han ikke mulighet til å gjøre det. Så vi dro tilbake til leprakolonien, og Rady var blant de første vi fikk anbefalt, forteller han.

– Det var et heldig sammentreff, for jeg falt for ham umiddelbart. Rady har masse karisma og en sterk tilstedeværelse, og er veldig morsom. En sterk personlighet. Og så utstråler han en verdighet, som jeg likte veldig godt.

Humor

Selv om spedalskhet ikke framstår som noe spesielt lystig tema, er Yomeddine en oppløftende «feelgood»-film med mye humor.

– Jeg ønsket å lage filmen med en lettere tone, og ikke lage «fattigdomsporno». Hovedsakelig av to grunner: Den ene er at egyptere generelt er veldig morsomme mennesker, humor er en del av folkesjelen deres. De har mange vanskeligheter i livene sine, men takler det med humor, og prøver å gjøre det beste ut av ting. Den andre er at Rady og mange andre i leprakolonien ikke lever i elendighet. De føler ikke selvmedlidenhet, de bare lever livene sine. Det ville være å gjøre dem en bjørnetjeneste å kun skildre elendighet uten noen form for forløsning, sier Shawky.

– Medlidenhet er noe som kommer utenfra, fra folk som ikke har lignende erfaringer. Det stemmer ikke med hvordan menneskene det handler om selv opplever livene sine, og tilbyr heller ingen løsninger. Det får dem bare til å føle seg verre.

– Var du noen gang bekymret for at filmen ville bli et slags «freakshow»?

– Tja, jeg var bekymret for at den kunne bli oppfattet feil. Eller at Rady ville tro at jeg utnyttet ham for å lage en film. Men vi tilbrakte flere måneder både under forarbeid og opptak, hvor vi ble veldig godt kjent med hverandre. Etter hvert slutter man å tenke på at han har vært spedalsk, og fokuserer på historien vi vil fortelle, svarer han.

Yomeddine er A.B. Shawkys avgangsfilm fra New York University Tisch School of Arts. I fjor deltok den i hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes – en sjelden ære for en debutfilm, og enda sjeldnere for en eksamensfilm.

 – Har du noen spesielle triks for å bli valgt ut til Cannes-festivalen?

– Egentlig ikke! Vi brukte fem år på å lage filmen, og mot slutten av etterarbeidet slet vi med å skaffe finansiering. Da fikk vi med en egyptisk co-produsent som hjalp oss, og som arrangerte en del møter med bransjefolk på filmfestivaler og lignende. I tillegg kjente jeg en ansatt i salgsselskapet Wild Bunch, som jeg hadde studert sammen med for lenge siden. Jeg sendte henne filmen helt uforpliktende, og spurte om hun ville se den. Wild Bunch likte filmen og ville være salgsagent for den. Så jobbet vi alle for å prøve å få den til Cannes.

Regissøren forteller at filmen har blitt overraskende godt mottatt av publikum i hjemlandet.

– Egypt har en stor filmindustri, men det lages for det meste kommersielle mainstreamfilmer. Denne filmen er en uavhengig produksjon uten noen store navn foran eller bak kamera, og det er jo vanligvis ikke noen oppskrift for suksess på kinoene. I utgangspunktet trodde vi at Yomeddine ville bli vist en ukes tid, men den gikk på kino i noe sånt som to og en halv måned, som var utrolig bra. Den fikk ordet til å gå, hvor folk fortalte hverandre om filmen og om at det faktisk finnes leprakolonier i Egypt. Så vi var veldig heldige!