”EKTE DRAP PÅ VIDEO” lød en av de tabloide overskriftene under den store debatten om videovold i Norge på begynnelsen av 1980-tallet.  Forsideoverskriften til VG tok utgangspunkt i kannibalfilmen Cannibal Holocaust (1980) som man kunne få leid i enkelte videobutikker i Oslo.

Den italienske regissøren ble stilt for retten anklaget for å ha drept flere av skuespillerne i filmen og sto overfor en mulig livstidsdom. Over tre tiår senere bl3 amerikanske The Green Inferno satt opp på norske kinoer. En moderne kannibalfilm som er inspirert av og som samtidig fungerer som en hyllest til filmen som skapte videovoldhysteriet.

Menneskeetere

Mens kannibalisme er vanlig blant flere dyrearter er det å spise menneskekjøtt svært uvanlig. Ordet kannibal har opphav fra en stamme i Vest-India som praktiserte kannibalisme. Tradisjonelt spiste ikke stammefolk sine artsfrender grunnet nødvendighet, men som en del av kampritualer og av religiøse årsaker. Deres utbredte tro var at man ervervet egenskaper som mot og tapperhet fra å spise sine døde fiender. Kannibalisme har skapt både fascinasjon og uhygge i populærkulturen. Best kjent er de mange filmatiseringene av Thomas Harris´romaner om Hannibal Lecter. Inspirasjonen til karakteren fikk Harris da han som journalist intervjuet den meksikanske doktoren Alfredo Balli Trevino som drepte og spiste sine elskere. I den sanne historien bak filmen
Alive (1993) var det en kollektiv beslutning å spise sine lagvenner. I den postapokalyptiske The Road (2009) er kannibalisme en nødvendighet for overlevelse. The Green Inferno bruker derimot kannibaler som et sjokkelement.

Det grønne infernoet

I The Green Inferno reiser en gruppe aktivister fra storbyen New York til jungelen i Amazonas for å rette fokus på en utrydningstruet indianerstamme. En katastrofe inntreffer og de blir tatt til fange av den samme indianerstammen som de forsøker å beskytte.
The Green Inferno byr på et tema og et budskap som vi gjenkjenner fra John Boormans mesterlige Smaragdskogen (1985). Her lå konflikten i kampen mellom sivilisasjonens industri og regnskogstammens motstand. Tematikken i Eli Roths film er hogst av trær og utvinning av drivstoff i urfolkområde. Noe som er høyst aktuell i dagens verdensbilde og klimadebatt. Tittelen er hentet fra Cannibal Holocaust hvor Amazonas blir omtalt som det grønne infernoet. Filmen skaper dermed forventninger til de som har kjennskap til filmen den imiterer og hyller.

Jungelvold

Siviliserte mennesker fra vestens urbane jungel invaderer den tredje verden på jakt etter ressurser. Drap på lokalt stammefolk og utvinning av ressurser finner man også i storfilmer som Pocahontas (1995) og Avatar (2009). Det som er annerledes i The Green Inferno er at det lokale stammefolket er kannibaler. Roth har skapt sin filmografi på vold, sex og tortur. I den såkalte torturporno-sjangeren bidro han med sine to Hostel-filmer. Der var det amerikanske turister som havnet i det mørke østeuropeiske infernoet. Temaet repeteres og videreføres, men nå har de amerikanske turistene havnet i et grønt inferno. Undersjangeren torturporno er død og begravet, men voldsomhetene fortsetter i form av et sadistisk blodbad i jungelen hvor kvinner utsettes for seksuell nedverdigelse, og menn blir hugget opp og spist av dyr eller mennesker.

Inspirasjonssirkel

Eli Roth har hentet inspirasjonen til sin film fra italienske kannibalfilmer fra begynnelsen av 1980-tallet. Regissørene av disse filmene hentet derimot i sin tid inspirasjon fra amerikanske filmer. Tidlige eksempler av kannibalisme på film ser vi i splatterfilmen Blood Feast (1963) som omhandler en merkverdig karakter med forkjærlighet for menneskekjøtt.
Texas Chain Saw Massacre (1974) hentet inspirasjon i Ed Gein og portretterer en merkelig sammensatt familie med kannibalistiske tendenser. En annen film som var basert på en sann historie var The Hills Have Eyes (1977). Bean-klanen i Skottland ranet, drepte og spiste kjøttet til nærmere tusen ofre på 1400-tallet. De holdt på uforstyrret i 25 år før de ble avslørt og pågrepet av kongens soldater. Klanens menn ble kastrert før hender og føtter ble sagd av. Kvinnene i klanen måtte se mennene dø før de ble brent på bålet.

Den italienske syklus

Grunnen til at italienske filmskapere skulle lage så mange kannibalfilmer var i hovedsak å tjene penger. Inspirasjonen kom fra amerikansk sjangerfilm. I tillegg ble de krydret med nakenhet, vold og spesialeffekter. Målet med filmene var å vekke avsky, ubehag og å sjokkere. Kannibalfilmene oppsto i en periode etter flertallige zombie-imitasjoner etter Night of the Living Dead (1968) og i perioden før bølgen av postapokalyptiske kloner av Mad Max (1979). Det hele begynte med den amerikanske westernfilmen A Man Called Horse (1970). En hvit mann fanges av indianere, utsettes for tortur og nedverdigelse før han gifter seg med sin eiers datter og blir et fullverdig stammemedlem. I Umberto Lenzis Deep River Savages (1972) havner en hvit mann i jungelen hvor han blir tatt til fange av en primitiv stamme. Han utsettes for brutal vold og tortur før han gifter seg med en av stammens kvinner og blir akseptert. Likhetstrekkene er umiskjennelige, men det italienerne skulle bli beryktet for var drap på dyr. Spesielt skulle en scene hvor en ape blir holdt i en festeanordning, får toppen av hodet kappet av og hjernen spist, etablere en presedens for kommende filmer.

Konkurrentene

Deep River Savages ble en suksess i flere land og produsentene ønsket ytterligere en film med de samme skuespillerne. Lenzi ble kontaktet, men han krevde et dobbelt så høyt honorar. Han som i stedet fikk regijobben var Ruggero Deodato, og etter hvert startet en innbitt konkurranse dem i mellom om å lage den mest sjokkerende kannibalfilmen. Ideen til
The Last Cannibal World (1977) fikk Deodato fra en artikkel i National Geographic som beskrev en stamme som praktiserte kannibalisme på Filippinene. Nok en gang havner en vestlig mann ute i jungelen hvor han blir fanget av en primitiv stamme. Han blir torturert og blir sjokkert av deres ville oppførsel. På samme måte blir han den som sjokkerer publikum da han voldtar en av stammens kvinner. Kvinneforakt økes ved at hun etterpå blir hans kone. Også
The Last Cannibal World skulle bli en suksess, men grunnet en gammel lov fra fascistregimet som forbød vold mot dyr, ble filmen konfiskert og filmskaperne fikk bøter.

Cannibal Holocaust

Da den italienske filmskaperen Sergio Leone så Cannibal Holocaust for første gang, advarte han regissør Ruggero Deadoato om at dette ville bli hans mest berømte film, men at han også kom til å få problemer med loven. Filmen skulle bli beryktet, forbudt, sensurert, piratkopiert og konfiskert rundt om i verden. Mens filmens hovedbudskap var kritikk av umoralske og sensasjonsjagende journalister skulle VG på ironisk vis sjokkere sine lesere med forsideoverskriften ”Ekte drap på video” i 1982. Her hjemme startet en debatt om videovold og om hvorvidt det fant sted ekte drap i filmen som var å få leid i enkelte videobutikker. Resultatet var et totalforbud frem til den ble utgitt på DVD først i 2006. En av årsakene til oppstyret i Norge var nok at filmen ble konfiskert av det italienske rettsvesenet og at regissøren ble arrestert og anklaget for drap på flere av filmens skuespillere. Deodato sto i fare for å få en livstidsdom, men det hele var et utspekulert markedsføringstriks. Avtalen var at skuespillerne skulle gå under jorden frem til premieren for å skape en illusjon av at de var døde. Da de dukket opp i retten ble han frikjent, men resultatet ble likevel at filmen ble trukket fra kinoene, konfiskert og brent.

Found Footage

35 år etter at den ble laget fremstår Cannibal Holocaust fortsatt som en sterkt ubehagelig opplevelse. Fire journalister drar inn i Amazonas grønne jungel for å lage en dokumentar om kannibalstammer. De forsvinner, og en redningsgruppe sendes ut for å finne dem. Det de finner er filmopptak med grusomheter som klippes sammen og vises for ledelsen i et fjernsynsselskap. Det publikum får se er svært dokumentarisk i sin form, og den anerkjennes i dag som et av de tidligste eksemplene på found footage. Deodato låner presentasjonform fra Paolo Cavera og Gualtiero Jacopetti som laget sjokkdokumentarer om ikke-vestlige kulturer og eksotiske ritualer i filmer som Mondo Cane (1962) og Africa Addio (1966). På samme måte som disse to regissørene ble anklaget for å iscenesette hendelser til sine dokumentarer er også denne filmen en kritikk av journalistikkens iscenesetting.  Oppskriften på ubehag var geriljafilming i jungelen, scener som speilet Holocaust og ekte stammefolk som statister. Den største sjokkeffekten ble dessuten skapt ved først å vise drap på ekte dyr for deretter å klippe til scener hvor mennesker tilsynelatende var drept.

Eaten Alive

Umberto Lenzis Eaten Alive (1980) kom samme år og ble forståelig nok omdøpt til Cannibal Holocaust 2 i enkelte land. Produsenter og distributører ønsket nok en gang en lignende film, og Lenzi fikk inspirasjon fra Jonestown-massakren i 1978 hvor pastoren Jim Jones og 913 andre døde i et masseselvmord etter å ha drukket væske som inneholdt blåsyre. En amerikansk kvinne reiser inn i jungelen på jakt etter sin søster som har blitt en del av en renselsessekt. Samfunnet ledes av en dominerende pastor og er omringet av grønn jungel og kannibaler. I tillegg til det populære kannibaltemaet klarte man her å inkorporere det sjokkerende sektsamfunnet. I en scene må en kvinne etter sin ektemanns død ha sex med de gjenlevende mannlige i familien på sin avdødes aske. Andre sjokkerende scener er avskårne kroppsdeler, drap på krokodille og en ape som spises av en anakonda. Den sosiale kommentaren kommer fra hovedpersonen som sier at verden må få høre at det lever folk som i steinalderen. På samme måte som at de ikke er kannibalene som er de ville og usiviliserte i Cannibal Holocaust, men de hvite inntrengerne, er det her sekten og dens ledelse som er de virkelige villmennene.

Cannibal Ferox

Filmen som skulle sette et punktum for rivaliseringen mellom to regissører var Lenzis Cannibal Ferox  (1981). Et følge på to kvinner og en mann reiser inn i Amazonas jungel for å bevise at kannibalisme er en myte og at det ikke finnes organiserte kannibalsamfunn. Doktoravhandlingen ønsker å vise at spansk kolonisering bare trengte et rasistisk alibi for sin inntregning. I jungelen møter de på to narkohandlere som på sadistisk vis har torturert og drept innfødte fra et stammefolk. Naturen slår tilbake og de hvite opplever samme behandling fra kannibalene. Lenzi skrev manus basert på konsekvensene imperialismen hadde på slike stammer og den skulle være en metaforisk parallell til massakren på folket i Mexico og i Peru. Igjen handler det om å presse grenser og å overgå den forrige kannibalfilmens grusomheter. Scenen med fastbundet ape i Deep River Savages erstattes her med en mannsperson som får toppen av hodet kappet av og hjernen spist.

Kannibaldøden

Med Cannibal Ferox hadde sjangeren nådd grensen. Men parallelt med filmproduksjonen til de rivaliserende ble det også laget en rekke avarter med kannibaltemaet.
Emanuelle and the Last Cannibals (1977) var en av flere italienske avarter til de populære franske filmene og la dermed også stor vekt på det erotiske.  Journalisten Emanuelle reiser inn i Amazonasjungelen for å undersøke en påstått historie om en kvinne som ble oppdratt av en kannibalstamme. Også Papaya: Love Goddess of the Cannibals (1978) hadde fokus på erotikk, mens den tidligere Bond-kvinnen Ursula Andress løftet gullekspedisjonen i The Mountain of the Cannibal God (1978) til et mer stjernespekket og eventyrlysten bidrag. Filmen var bedre produsert, var bedre visuelt og fungerte som en eventyrfilm. I Cannibal Apocalypse (1980) vendte amerikanske soldater tilbake fra Vietnam med et kannibalvirus mens i sjangerhybriden Zombie Holocaust (1980) fikk man både kannibaler og zombier.
Amazonia – The Kathrin Miles Story (1984) var basert på en sann historie mens Massacree in Dinosaur Valley (1985) tok sjangeren til et lavmål. Man var tom for ideer, det ble repetitivt, og publikum mistet interessen. Kannnibalsjangeren var død.

Modernisering

Det er klart og tydelig at Eli Roth har latt seg inspirere av den italienske undersjangerens flertallige forsøk på å sjokkere og skape ubehag. Da The Green Inferno ble vist på filmfestivalen i Roma var hans eneste krav å få gå opp den røde løperen ved siden av forbildet Ruggero Deodato. Drap på dyr er fraværende da den amerikanske filmindustrien tar dyrevelferd på alvor. Men mangelen på denne sjokkeffekten blir veid opp med en ytterligere øking av kvinneforakt, seksuell krenkelse og sadisme. Slik kvinnene i originalfilmene ble gjort til objekter får også en ung kvinnelig aktivist gjennomgå i The Green Inferno. Etter en blodig underlivsundersøkelse blir hennes jomfruelighet bekreftet og dermed godkjent for rituell parring med stammehøvdingen. Mens kannibalene på 1980-tallet hadde mat og hevn som motiv, virker det som at de i
The Green Inferno bare er sadister og nyter å torturere og drepe sine fanger. Man kan mistenke Roth for å pøse på med blodige effekter for å få anerkjennelse fra sin italienske ”kannibalgud” Ruggero Deodato.

Ny kannibalbølge?

Renessansen til found footage i dagens amerikanske film kan spores tilbake til foregangsfilmen Cannibal Holocaust. Kannibalfilmen derimot har aldri fått noen oppblomstring siden sjangerens død på midten av 1980-tallet. Men interessant nok ser man likevel antydning til en liten konstellasjon av tematisk relaterte filmer i dag. I Bone Tomahawk (2015) må en sheriff, spilt av Kurt Russell, og hans revolvermenn ut på en farefull ferd i ugjestmildt landskap for å hente ut en gruppe fangede nybyggere. I dagens politiske landskap er indianere byttet ut med en slags primitiv og kannibalistisk urbefolkning. Sjangerhybriden som blander kannibalisme og western klarer ikke helt å bestemme seg for hva den er. Den er for voldelig som en westernfilm og har for mye drama for grøsserentusiaster. The Bad Batch (2016) er noe så oppsiktsvekkende som en postapokalyptisk kannibalfilm med Keanu Reeves og Jim Carrey. Også den halvbiografiske boken «Den tapte byen Z» (2005) har blitt film. En ekspedisjon inn i Amazonas grønne helvete med malariamygg, ildmaur og kannibaler er hovedingredienser i
The Lost City of Z (2016) når Charlie Hunnams karakter jakter på Eldorado i Amazonas.

Det virkelige monsteret

Kannibalfilmene introduserte jungelfolk og kannibaler som skrekkfilmens nye monster. Den vestlige sivilisasjonens strake motsetning var et vilt stammefolk som voldtok og spiste ekspedisjonsfolk og eventyrere. Dette var et eksotisk alternativ til sci-fi-sjangerens monster fra verdensrommet og den psykopatiske drapsmannen som truet det fredlige nabolaget. Men slik
Cannibal Holocaust og The Green Inferno har vist så er det ikke kannibalene som er monsteret. Det er det imperialistiske hvite og vestlige mennesket som trenger seg på som er det virkelige monsteret.