I det ytre handler filmen Den siste våren om to søstre, Eira og Vera. De bor i et lite nord-norsk tettsted, etter at foreldrene avgjorde at Oslo ikke lenger var stedet.

Eira er midt i tenårene, Vera tre-fire avgjørende år eldre.  Og det er nettopp Vera det meste av filmen dreier seg rundt, slik også Vera er hovedpersonen i Veras eget liv. Hun har denne til tider vanskelige kombinasjonen av ungdommelig bråkjekkhet og tilsynelatende selvsikkerhet og på den annen side en dyp eksistensiell tvil som drar henne både i kreativ og destruktiv retning. Psykisk lidelse antydes relativt vagt, men er ikke egentlig et hovedtema i filmen, slik jeg ser den.

Vera oppfattes av andre som sær og vanskelig. Men Eira ser annerledes på henne. Rett nok er også hun klar over søsterens underligheter, men hun vil gjerne forstå henne. Derfor begynner hun å lese i Veras dagbok, i all hemmelighet. Den viser seg å være en skattkiste til en søkende sjel – som jo også Eira er, men på en ganske annen måte. Omtrent samtidig som Vera spyler et klasserom med en hageslange og danser barbeint i vannet, holder Eira på med sin tanntråd hjemme.

Debutarbeid

Noe av det som gjør denne filmen spesielt interessant, er at den er et debutarbeid. Den er regissør Francisca Elisassens eksamensfilm fra Den norske filmskolen ved Høgskolen i innlandet. Og ikke bare det, den er allerede på tur rundt i verden, med festivalvisninger og hjemlig kinovisning. Den ble tildelt «Special mention» ved de internasjonale filmfestivalene i Reykjavik og i Locarno i 2022, og fikk dessuten Junior Jury Award ved sistnevnte.

Den siste våren er på alle måter et modent verk. Det spiller ut hver av de to søstrenes personligheter, og setter disse sammen i et søskenforhold. Eliassen velger å fortelle sin fortelling ved en blanding av realistiske scener, mer drømmeaktige bilder og dessuten lesning av noen av dagboktekstene med ledsagende bilder fra den rikt illustrerte boka – slik Vera har laget den. Nettopp denne vekslingen av fortellende virkemidler fungerer godt.

Godt skuespill

I store deler av filmen er Ruby Dagnalls framstilling av Vera det enkeltelementet som bærer den. Dagnall ER Vera, på en måte som overbeviser. Keira LaHart er også god som den emosjonelt mer tilbaketrukne lillesøsteren.

I én scene øver bandet som Vera er vokalist i. Vera gjør øvelsen til en spenstig performance som vi aner kan være inspirert av både Bjørk og Yoko Ono. Når låta er slutt blir vi vitne til at de tre guttene i bandet vil fortsette å øve på den samme låta «uten vokal», som en av dem forsiktig uttrykker det. Det ble for mye Vera, og for lite av de andre i den første delen av øvelsen. Men guttene klarer ikke å konfrontere henne på annen enn måte enn ved å be henne ta et glass vann. Eliassens humor er underfundig og fint avstemt. Veras blikk forteller at hun nok engang føler seg usett. Kanskje er det den kunstneriske anarkisten Vera, kanskje er det den tross alt usikre Vera, som setter seg på en stol i hjørnet av rommet og ser på de andre mens de begynner på nytt på samme låt. Og kanskje er det faktisk begge, i en og samme person.

Alt som kan skje, skal skje

Noe av det interessante i filmen er hvordan Vera lever på en følelse av ungdommelig overmot; at alt kan skje hele tiden og hvis noe kan skje, skal det skje – mens Eira fremdeles er søkende usikker mot en livsfase hun fremdeles ikke har erobret fullt ut. Disse to følelsene og motsetningen mellom dem, blir det temaet jeg forholder meg mest til når jeg ser filmen. Filmen menneskelige drama mellom to søstre gir oss mest å tygge på. Samtidig har den et noe uforløst klimaperspektiv innebakt.

Mot slutten strekker Eliassen de drømmeaktige scenene litt for langt. Her hadde det nok fungert sterkere å fortsette å vekte det realistiske opp mot visuelle illustrasjoner av følelser. I klartekst; å utvikle fortellingen om de to søstrenes relasjon og deres ulikheter. Det ville gjort fortellingen sterkere. I denne delen utvikler fortellingen seg til å bli Veras fortelling, mens Eira kommer mer i skyggen. Men nettopp Eira er viktig for å skape en dramaturgisk balanse i fortellingen.

Samlet sett er Den siste våren er fascinerende førstefilm. Eliassen har satt den sammen av tablåer som stort sett henger godt sammen, og noen ganger har de en mindre åpenbar sammenheng uten at det ødelegger helheten. Filmens gode rytme bidrar også til at vi går inn i dramaet med hele oss.