Sara Margrethe Oskal har markert seg sterkt med sin første langfilm -den første samiske kjærlighetsfilmen. Den hadde verdenspremiere i Toronto i fjor høst og åpnet Tromsø-festivalen i januar med fire utsolgte forestillinger.

PÅ KINO FRA 9. FEBRUAR: Selv er hun både skuespiller, manusforfatter og regissør, men har selv opplevd filmens grunnleggende konflikt, å forlate Sapmi’s kollektive innsatskrevende reindrift for et liv som kunstner i Oslo.

Samisk bølge

Det går en bølge av samisk film over hele Europa nå. Takket være økt oppmerksomhet om Sápmi som kulturfenomen og land, en utvikling det internasjonale samiske filminstituttet har stått i bresjen for de siste 17 årene, under Anne Lajlas Utsis ledelse. Den siste ambulerende nordiske filmfestivalen satte fart i miljøet i Sápmi, da den landet i Kautokeino i 2001. Samisk film er blitt vist i Berlin, Lübeck, Venezia og flere steder i USA og Utsi er nå styremedlem i det europeiske filmakademiet.

Nils Gaup var den første samiske regissøren som fikk internasjonal anerkjennelse og ble Oscar-nominert allerede i 1987, med Ofelas – Veiviseren. Folk flest forbinder vel samisk film med Per Høsts Same Jakki fra 1957, med Ante (1975) eller med klassikeren Laila fra 1929. Men det er filmer OM samer, ikke AV dem.

Solide rolletolkninger

Risten Anine Kvernmo Gaup spiller kunstneren Lena og Nils Ailu Kemi har rollen som reindriftsutøveren Máhtte. Begge er overbevisende i sine rolletolkninger, selv om melodramaets ofte sjablongmessige karakterer lurer i kulissene. Lenas kunst er i tillegg krevende, ekspresjonistisk og bygger på sagnet om at verden ble født av en rein-simle. Å se hennes bilder fører tankene mot det finske sagnet om Den hvite renen, som Erik Blomberg filmatiserte i 1952, og til Edvard Munchs kunst.

Jeg ville lage en film som handler om å våge å stå opp for seg selv, og åpne opp for kjærligheten i et samfunn der tradisjoner står sterkt, sa Oskal til NTB’s Hanne Wilhelms før premieren i Tromsø

Miljøet hun skildrer i filmen er ikke bare er et samfunn der tradisjoner står sterkt, men også hvor det kollektive tar så stor plass. Det er derfor de to mødrene i filmen er så klart imot det gryende kjærlighetsforholdet. Máhttes mor presser på for at hans egentlige venninne, som også kommer fra en familie med stor reinsdyrflokk, kunne være en god partner for ham, slik at de kunne slå flokkene sammen. Og Lenas mor har vel aldri tilgitt henne at hun solgte deres flokk og flyttet til Oslo for å bli heltids kunstner, etter at faren døde.

Konflikt og kvinnefrigjøring

Konfliktene i det samiske miljøet ligner noe på den pakistanske kulturen vi møter i Oslo, med planlagte giftemål og økonomisk styring av kjærlighetslivet. Ikke ulikt den gamle norske bondekulturen. Lenas lille sønn blir mellomleddet som kan binde konfliktens ulike sider sammen. Det er filmens fortjeneste at dette gradvis nøstes opp, slik dramaturgien ofte krever. Og det er en kvinnefrigjørende hovedlinje i dramaet, som er tydelig og sterkt tilstede, både i kunsten og i reindriften.

Du må tenke på hva som er best for familien og gruppen kontra det som er best for en selv. For Lena, som har bodd i storbyen, er det vanskelig å komme tilbake til dette samfunnet.

Skal man drive med reindrift, er samarbeidet viktig. Du må ha hjelp fra alle i familien til tider, selv om det bare er én som har siidaandelen, påpeker Oskal i filmen, som også understreker at det er arbeidskrevende.

Filmen har storslått fotografi, her er vintersol, nordlys og kontrastfylte vakre bilder. Dessuten får vi en god porsjon joik, som knytter dagens handling og miljø til historien. Den er også utsøkt i sitt design; kofter, kjoler og smykker er fremragende og leder tankene til det samiske folkets mange ukjente røtter.

På den samiske nasjonaldagen, tirsdag 6. februar, var filmen den mest sette i Norge. Vi gratulerer og ønsker den et langt liv i Norge og utlandet!