Robert Eggers’ nye film er en mer gjenkjennelig hevnsaga enn hans foregående filmer, men The Northman er like fullt et brutalt og annerledes beist med den visjonære regissørens tydelige særpreg.

Robert Eggers er en filmskaper som gjerne selges inn som «visjonær», uten at det kan sies å være villedende markedsføring.

Den amerikanske regissøren og manusforfatteren langfilmdebuterte med den dypt ubehagelige, folkloristiske grøsseren The Witch (2015), og fulgte opp med den surrealistiske sjømannsfabelen The Lighthouse (2019).

Begge var imponerende stilsikre filmer med en like imponerende autentisk tilnærming til de respektive historiske epokene de utspilte seg i, preget av en fascinerende kombinasjon av realisme og okkulte elementer. Dette skyldes ikke minst at Eggers behandler det overnaturlige som en nært sagt naturlig del av virkeligheten for rollefigurene – slik det vel også var for mange i tidene han skildrer.

Forventningene er uunngåelig høye når Eggers i sin tredje spillefilm har fått langt større budsjett og et stjernespekket skuespillergalleri med på laget, og denne gang har lagt handlingen til vikingtiden – en epoke som strengt tatt ikke har fått så mange heftige filmer som den burde gi grunnlag for.

Norrøn Hamlet-myte

Manuset til The Northman er skrevet av den islandske forfatteren Sjón sammen med regissøren, og baserer seg på samme norrøne myte som i sin tid skal ha vært inspirasjonskilde for Shakespeares Hamlet. Her handler det om vikingprinsen Amleth (navnelikheten med den danske prinsen er dermed heller ikke tilfeldig), som flykter i utlendighet i ung alder etter at hans far myrdes av sin egen bror – som dermed røver til seg både tronen og Amleths mor. I voksen alder, nå med betydelig krigererfaring og under navnet Björnulfr, vender han tilbake ved å snike seg inn i en gruppe treller (eller slaver, om man vil), fast bestemt på å redde moren og få sin blodhevn på onkelen.

Hovedrollen som den voksne Amleth spilles av en muskuløs og slagkraftig Alexander Skarsgård, mens stjerneskuddet Anya Taylor-Joy – som for øvrig hadde sitt første gjennombrudd med hovedrollen i Eggers’ The Witch – spiller hans allierte trelljente fra landet i øst. Filmen kan dessuten skilte med Björk i sin første filmrolle siden Dancer in the Dark, samt Nicole Kidman, Claes Bang, Ethan Hawke og Willem Dafoe i andre roller.

Eksentrisk og kompromissløs

Filmens Amleth er ikke nevneverdig belemret med de eksistensielle kvalene til sitt shakespearske motstykke, men er isteden en innbitt, brutal og nærmest dyrisk hevner – selv om en og annen vending underveis skal føre til uforutsette komplikasjoner. I sin kjerne er historien dog også en enklere og (kanskje ikke så rart, gitt sitt forelegg) mer gjenkjennelig hevnfabel enn Eggers’ to foregående spillefilmer, og føles dermed ikke fullt så «out there» som disse.

Likevel er The Northman påfallende eksentrisk og kompromissløs, særlig til en såpass stor produksjon å være. Det er en svært voldelig film, samtidig som den lar den norrøne mytologien spille en integrert rolle i estetikken så vel som handlingen. Den er riktignok ikke like stilren som The Witch og The Lighthouse, men det mer eklektiske formspråket – som inkluderer sekvenser i svart/hvitt og flere teknisk utsøkte innslag – fungerer like fullt utmerket, og bidrar i seg selv til å gjøre filmen til et slags annerledes beist.

Guder og brutal virkelighet

The Northman har visse likhetstrekk med både Joel Coens nylige Shakespeare-adapsjon The Tragedy of Macbeth og David Lowerys stemnings- og gåtefulle Kong Arthur-gjendiktning The Green Knight, men er først og fremst umiskjennelig Eggers. Ikke minst på grunn av sitt langt på vei grensesprengende audiovisuelle uttrykk (den særegne lyddesignen er nemlig også en essensiell del av denne filmopplevelsen), og hvordan gudenes verden flettes inn i menneskenes brutale virkelighet til en mektig, dyster og nærmest hallusinatorisk helhet. Komplett med en moral i tråd med dette verdensbildet, som neppe lar seg forsvare like lett i dag, om man velger å gå den etter i sømmene.

The Northman demper på ingen måte lysten til å se hva Eggers kommer til å gjøre neste gang. Om det blir den nye adapsjonen av F. W. Murnaus Nosferatu med Anya Taylor-Joy som han har arbeidet med en stund, er det absolutt ikke meg imot.