CANNES: Robert Weide har laget rekke dokumentarfilmer om amerikanske filmskapere for den offentlige tv-kanelen PBS i USA. Han fulgte Woody Allen i ett og et halvt år og brukte tre år på å lage den ultimate biografifilmen Woody Allen: A Documentary.

­– Folk spør meg stadig vekk hva som er min favoritt Woody Allen-film. Det er virkelig vanskelig å svare på for han har laget så mange filmer – og selv om du bare  liker en av fire så blir det tolv filmer å velge blant. Svaret mitt må likevel bli
Annie Hall bare fordi jeg gikk på high school da den kom ut og var så heldig at jeg hadde billett til premieren på den i LA. Det var før det var noen presse på den og jeg viste ikke hva jeg kunne forvente meg. Men det var en så annerledes Woody Allen-film. Når du så filmen visste du at den ville forandre ting –ikke bare hans karriere, men også komediesjangeren. Filmen var det vi på amerikansk kaller en ”game changer”. ”Hva i all verden er vi vitne til?” Det var slik en sterk følelse salen.

 

Vokste opp med filmene

– Jeg hadde også en kjæreste på  den tiden som lignet på Diane Keaton og jeg var litt Woody Allen-aktig. Vi realterte oss til forholdet i filmen og jeg så den om og om igjen. Selv når jeg ser filmen i dag gir den meg en spesiell følelse. Forskjellig fra brødrene Marx og W.C. Fields og andre jeg beundret som hadde gjort sine filmer for lenge siden, vokste jeg opp med Woodys filmer. Jeg så
Take the Money and Run som niåring og gikk og så alle de latterlige filmene hans etter hvert som de kom ut, men
Annie Hall var noe helt nytt.

– Han er kjent for ikke å like intervjusituasjonen, så hva gjorde du for å komme inn å ham?

–  Jeg kjente ham litt fra før. I min første film, Marx Brothers-dokumentaren, intervjuet jeg ham fordi han som meg er en stor beundrer av dem. Det viktigste var nok likevel at han kjente til min dokumentarfilmer fordi vi beundrer så mange v de samme folkene som jeg har laget dokumentarer om. Det gjorde at han hadde tillit til meg som filmskaper. Før jeg begynte på filmen korresponderte vi mye og kom så inn på hverandre at vi kunne sende sarkastiske brev til hverandre. Det gjorde at vi kom under huden å hverandre så da vi kom til det første intervjuet var isen brutt. Selv folk som har kjent ham i årevis er forundret over hvor åpen han er og hvor mye han slapp meg inn i privatlivet – til og med inn på soverommet og inn på settet under innspilling . Det er noe han aldri har gjort tidligere og han tok meg på en tur til sitt barndomskvarter i Brooklyn.

 

Mennesket Woody Allen

– Hvor privat kunne du være?

– Jeg var først og fremst ut etter ham som filmskaper. Som du ser i filmen skryter han av Mia Farrow. Han er veldig stolt av det de gjorde sammen på film, selv om det privat endte forferdelig galt.

– Prøvde du å få intervju med henne?

– Ja, for jeg ville la hennes deltagelse i filmen være hennes egen avgjørelse. Jeg vill gjerne ha snakket med henne om filmene, men samtidig ville det være umulig å gjøre det uten å komme inn på det private. Samtidig ville jeg ikke la den saken kapre filmen slik at den endte opp som et rettsdrama. For meg var det interessante hvordan han midt oppe i dette personlige kaoset kunne fortsette å lage film. Han er den første til å si at han er kongen av fraværenhet. Han kan sitte i rommet og skrive og huset stå i brann og ville si at brannvesenet må vente til han har fått skrevet ferdig scenen. Mens ham var i retten med Mia Farrow, skrev han
Bullets over Broadway som er en av hans beste filmer. All oppmerksomheten som denne rettssaken fikk ville nornmalt ha ødelagt en karriere. Men det faktum at han ikke leser det som skrives om ham og heller ikke filmanmeldelser, gjorde at han kunne skjerme seg. Tv-en bruker han bare til å se basketball. Han bryr seg rett og slett ikke om pressen. Han var forundret over alle presseoppslagene. Han mente at han ikke var en så stor celebritet  at han var verdig så mye skriverier.

– Hva slag tilnærming hadde du?

– Jeg gjorde veldig mye research og mang av intervjuene er egentlig på to-tre timer som jeg kuttet ned til et par-tre minutter. All intervjuene transkriberte jeg for å så finne ut hvilke filmklipp som kunne brukes til å understreke det som ble sagt.  Som når Woody Allen sier at i en alder av fem skjønte han at han kom til å dø og hvor dårlig han likte  det – og at livet ikke ble det samme etter. Da tenke jeg med en gang at jeg kunne bruke klippet fra
Annie Hall hvor han er skolegutt og undrer seg over at verdensrommet ekspanderer og vil ende i verdens undergang. Det var den type forbindelser jeg lette etter da jeg gikk inn i klipperommet. I tillegg ville jeg dekke hans kreative prosess. Det er noe mer av det på dvd-versjonen som er nesten dobbelt så lang som kinoversjonen. Jeg ville følge hele prosessen fra manus til lansering av filmen.

 

Overrasket

– Har synet ditt på ham endret seg under lagingen av filmen?

–  En ting som overrasket meg var hvor rolig han var på settet – veldig zen-aktig. Han kan avbryte hele innspillingen klokka seks selv om han hadde trengt et nytt opptak fordi han skal se en basketballkamp. Det enste jeg ikke hadde noen idé om på forhånd var skrivemaskinen du ser i filmen. Han kjøpte en Olympia reiseskrivemaskin som han betalte førti dollar for sekstenåring. Alt han har skrevet gjennom hele sitt profesjonelle liv –fra vitsene han laget som tenåring for aviser til årets film
To Rome with Love er skrevet på denne reiseskrivemaskinen. Jeg spurte han hva han gjorde hvis han trengte ”cut and paste” – vel han kutter og limer det hele om på en nytt ark. Jeg tenkte – dette er jo helt sykt – han kan ikke gjøre det i virkeligheten, så jeg besøkte arkivet til Princeton  University som han har donert alle sine originalmanus til  – og det var virkelighet. En manusside kunne vært klippet og limt flere ganger på hvitt, gult og brunt papir.                                                                        Han liker ikke forandringer og han forstår ikke elektroniske duppeditter og mekaniske ting. Han har en iPhone, men den bruker han bare som en vanlig telefon – og til å sjekke været. Han er sky. I sosiale situasjoner er han ikke i stand til småprat. Under
Midnight in Paris fortalte Owen Wilson hvordan han løste det. Han gikk bort og spurte om hvordan været var i Tokyo i dag. Woody sjekket det så opp på telefonen sin og dermed kunne de ta en prat om været i Japan.

– Hva har hans reaksjon vært på dokumentaren?

– Veldig positiv. Og det sier mye, for han kan være en tøff kritiker. Det var en del klipp fra standup-perioden han ikke likte – han hatet noen av sine egne vitser. Etter ar den ble vist på PBS sist høst fortalte han t han  fikk brav og telefoner fra folk han ikke hadde hørt fra på flere år og folk stoppet ham på gata og fortalt hvor mye de likte dokumentaren. Folk kom på Banana Club for å høre ham spille etter å ha sett filmen.                                                                                                                                                                   Han ga meg skikkelig kompliment:” Jeg er 76 år nå og du er den første som har klart å menneskeliggjøre meg – og det inkluderer mengde psykiatere.”