Siden den er basert på en sann historie om virkelige personer, kan man kanskje kalle Ford v Ferrari en «biopic». Men først og fremst er den en real bilfilm av den klassiske sorten.

Bilfilmer har fortsatt evnen til å trekke folk til kinosalene, noe den stadig ekspanderende rekken med The Fast and the Furious– og Børning-filmer er åpenbare eksempler på. Men der den sistnevnte norske filmserien har latt seg inspirere av actionkomedien Smokey and the Bandit (1977) og dens oppfølgere, har James Mangolds Ford v Ferrari mer til felles med sjangerklassikerne Grand Prix (1966) og Le Mans (1971).

Personlig rivalisering

Filmen er basert på en sann historie, som tar utgangspunkt i den amerikanske bilprodusenten Fords forsøk på å «rebrande» seg selv da salgstallene sviktet tidlig på 60-tallet.

Direktør Henry Ford II (Tracy Letts) – barnebarn av selskapet legendariske gründer – ønsker først å kjøpe opp den italienske bilprodusenten Ferrari, men som svar på forespørselen blir han isteden grovt fornærmet av dette selskapets overhode Enzo Ferrari (Remo Girone). Den alternative planen er derfor å ta opp konkurransen med italienerne der de gjør seg som mest gjeldende, på racerbilbanen. Nærmere bestemt å vinne det 24 timer lange billøpet Le Mans i Frankrike i 1966.

For å gjøre dette må Ford på rekordtid produsere en skikkelig rakker av en bil å delta med, og finne den best egnede sjåføren til å kjøre den. Ansvaret for å konstruere bilen gis til den amerikanske bildesigneren Carroll Shelby (Matt Damon), som har måttet legge sin egen racersportkarriere på hylla av helsemessige årsaker.

Shelby kjenner imidlertid en sjåfør han mener vil kunne styre Ford til seier over Ferrari på bilbanen. Men til tross for sine åpenbare ferdigheter bak rattet, er ikke den uregjerlige britiske rabagasten Ken Miles (Christian Bale) akkurat Ford-konsernets foretrukne kopp te.

Intern motstand

Slik tittelen lover, drives handlingen av Ford-selskapets kamp for å slå Ferrari i det nevnte løpet. Men interessant nok er ikke italienerne filmens egentlige antagonister.

I vel så stor grad handler det nemlig om motarbeidingen av motorduoen Shelby og Miles internt i selskapet de jobber for. Denne reelle antagonismen er representert av de dresskledde forretnings- og markedsføringsmennene som vil ha ting gjort på sin egen, strømlinjeformede måte, i tråd med hva de mener er konsernets ånd.

Dette er et aspekt regissør Mangold og filmens manusforfattere formodentlig har kunnet relatere seg til, da det er fullt mulig å se en parallell til studiobossene i Hollywood og deres holdning til filmbransjens kreative aktører.

Heftige bilscener

Den udisiplinerte villstyringen Miles framstår samtidig som en kjærlig familiemann med kone og sønn, men filmens hovedfokus er på «bromantikken» mellom ham og Shelby – med dertil hørende god kjemi mellom Bale og Damon. Sistnevntes rollefigur er på sin side skildret uten nevneverdig privatliv, som i grunn er ganske befriende.

I tillegg inneholder Ford v Ferrari naturligvis en god del farts- og actionfylte scener fra racerbanen. Og det kan bekreftes at filmen leverer på dette aller viktigste feltet: Bilsekvensene er så absolutt vellagde og heftige. Inkludert en grom lyddesign som gjør en god del mer med publikums mellomgulv enn den spinklere musikken.

Med en spilletid på to og en halv time er filmen i seg selv et langdistanseløp, som like fullt klarer å holde på både spenningen og engasjementet overfor karakterene hele veien til målstreken.

Ford v Ferrari er konvensjonelt fortalt og solid utført, og kan følgelig ikke sies å være noen nyskapende film. Men på et vis føles det også forfriskende å se en real bilfilm av den klassiske sorten.