Om man vil dukke ned i Federico Fellinis spennende og mangfoldige filmverden kan man velge ulike veier inn. Man kan selvfølgelig prøve å finne alle filmene i en kronologisk rekkefølge, og dermed følge Fellini fra en tid knyttet til den italienske neorealismen til et stadig større filmverk preget av særegne trekk som Fellini utviklet som filmpoet gjennom årene.

Eller man kan se på tre filmer, som viser til det rike universet Fellini skapte som filmkunstner.    

8 1/2

I 1960 kommer Federico Fellinis «La Dolce Vita» (Det søte liv) som ble et brudd i Fellinis filmografi, fra å forholde seg til en neorealistisk tradisjon til å skape et mer vulgært episodisk og samtidskritisk verk. Denne filmen var den første med Marcello Mastroianni, og det var en film som var en stor suksess både blant publikum og kritikere. Denne inneholdt fler ikoniske scener, men ble møtt med sterk kritikk fra blant annet kirken. I 1962 lager Fellini sin åttende film, og etter min mening hans absolutte mesterverk, «8 1/2».

Filmen forteller om filmregissøren Guido som har fått et mentalt sammenbrudd i forarbeidsfasen til sin nye film. Han legges inn på et kurbad for rekreasjon og hvile, men blir hele tiden påminnet om sitt stress, både i arbeidet med filmen men også det krevende forholdet han har til alle kvinnene i hans liv. «8 1/2» kan lett ses på som en selvbiografisk refleksjon, og det er en film som blander drømmer, minner og virkelighet. Guido utsettes for kritikk fra sine nærmeste samarbeidspartnere i filmproduksjonen, en filmkritiker som mener han har mistet sitt forhold til virkeligheten og representanter for kirken og samfunnet.

Rundt ham virvler alle kvinnene han står i et mer eller mindre følsomt forhold til. Hans kone, hans elskerinne, skuespillere, moren, et vulgært barndomsminne og ikke minst «drømmekvinnen» som i noen få øyeblikk kan gi Guido en etterlengtet lindring og ro.

«8 1/2» står sterkt fordi den klarer å bruke drømmesekvenser for å fortelle om hovedpersonens indre liv, tanker og følelser. Åpningssekvensen i denne filmen er en av filmhistoriens mest fantastiske øyeblikk. Og denne filmen introduserer for alvor Fellinis visuelle metafor om sirkuset og klovnene som speilbilder av livet og menneskene. At livet er som en sirkusarena, på godt og vondt. Året etter lager Fellini en kvinnelig variant av den samme tematikken, «Julietta og åndene» med sin kone Giulietta Masina i hovedrollen.

LA STRADA      

Federico Fellini lager alle sine første filmer innen den neorealistiske epoken i italiensk film. Dette er filmer som forsøkte å skape ektefølte og virkelighetsnære portretter av menneskers liv.

«La Strada» fra 1954 ses på som et høydepunkt i denne epoken av filmer laget etter den andre verdenskrigen. Filmen forteller om Zampano (Anthony Quinn), en omreisende gjøgler som plukker opp (eller kjøper) den fattige og tilsynelatende stumme jenta Gelsomina (Giulietta Masina) for å ha henne som en «sidekick» for sitt enmanns sirkus.

«La Strada» (Landeveien) er en sterk og rørende fortelling om den skjøre menneskeligheten. Zampano er en dominerende pøbel, mens Gelsomina er ei jente med et hjerte av gull, og forholdet mellom dem er på utsiden ikke godt. Men innerst inne, slik Fellini så fint formidler disse karakterene, finnes det et gjensidig avhengighetsforhold. «La Strada» er i all sin enkelhet en film som rører sterkt fremdeles, og det ble Fellinis store internasjonale gjennombrudd. Giulietta Masina skulle få enda en sterk hovedrolle i Fellins neste film «Cabirias netter» (1957)

AMARCORD

«Amarcord» (1973) betyr «jeg minnes», og filmen er en fargerik og burlesk fortelling om barndomsminner fra Italia på 1930-tallet, og er igjen en film som har vesentlige selvbiografiske trekk. Fellini tegner på den ene siden sterke karikaturer av et utvalg innbyggere i den lille byen, og på den andre siden skaper han sterk samfunnskritikk knyttet til framveksten av fascismen i Italia. «Amaracord» er ikke en vanlig lineær fortelling, men fylt opp av episoder som vekker både humor, følelser og ettertanke. I sentrum finnes den unge gutten som leter, lengter og finner begjæret.

Federico Fellini er en av filmhistoriens filmskapere som har skapt et særlig personlig trykk i sine filmer. Han er personlig i den forstand at han bygger mange av sine fabler, enten de er realistiske eller fantastiske, på eget liv eller egne minner. I de filmer hvor Marcello Mastroianni opptrer er det lett å se han som regissørens alter ego.

Klovnenes rolle er spesifikke i Fellinis filmer, for de er menneskelige, også bak masken. Det er nesten som om Fellini kan fortelle oss at vi er alle klovner, og vi er derfor menneskelige. Sirkuset er en metafor på livet, og vi må kjenne på den tynne grensen som går mellom virkelighet og fantasi. Fellini forholder seg egentlig hele tiden i dette grenselandet, også i den tiden hvor han tilhører neorealismen, fordi han så bevisst gjør et forsøk på å gå på innsiden av de mennesker han portretterer.

Det er hundre år siden han ble født, 20 januar. Og han skal aldri glemmes i filmhistorien!

Fakta:

Federico Fellini, født i Rimini 20 januar 1920, død i Roma 31 oktober 1993. Gift med Giulietta Masina (1921-1994). Laget 20 spillefilmer fra 1950 (Varieteens lys) til 1989 (La voce de la luna/Månens stemme). Vant Gullpalmen i Cannes for La Dolce Vita/Det søte liv (1960), og fikk Oscar for beste fremmedspråklige film tre ganger; Cabirias netter (1957), 8 1/2 (1963) og Amarcord (1973).