Sulitjelma var i starten en isolert fjellbygd bebodd kun av nybrottsmenn. Men befolkningen økte raskt i takt med gruvedriften, fra cirka 50 rundt 1890 til nesten 3 000 i 1910.

PÅ KINO 6. OKTOBER 2023: På begynnelsen av 1900-tallet var Sulitjelma Gruber den nest største industribedriften i Norge. Boforholdene for arbeiderne var svært primitive, arbeidsforholdene harde og helseskadelige.

Klasseforskjellene mellom arbeidere, stigere og funksjonærer var påtagelige. Etter det store folkemøtet i januar 1907, på det islagte Langvatnet, det eneste området som gruveselskapet ikke eide, ble den første arbeiderforeningen stiftet, og forholdene gradvis bedret. Fagorganiseringen etter 1907 var nærmere hundre prosent. Kravene var organisasjonsrett, avskaffelse av slavemerket, åttetimers arbeidsdag, reelle lønnsforhandlinger, bedre boforhold og opprettelse av husleiekontrakter.

1.mai ble feiret i Sulis for første gang i 1907 med 1600 i toget. Martin Tranmæl holdt tale for dagen.

Erfaren regissør

Nils Gaup er en solid søyle innen norsk filmproduksjon. Knalldebuten  Veiviseren (Ofelas, 1987), med utmerkede kritikker og Amanda-pris,  ble etterfulgt av den norsk-amerikanske co-produksjonen Håkon Håkonsen (1990), basert på en fortelling av Oluf Falck-Ytter. Den ble en internasjonal kinosuksess. Videre regisserte Gaup komedien Hodet over vannet (1993), som fikk Amanda-pris i klassen for årets kinofilm, etterfulgt av Misery Harbour (1999) basert på Aksel Sandemoses En sjømann går i land.

 

Etter en periode med regiarbeid for TV, der han blant annet skapte TV-serien Nini (1998) og TV-filmen Deadline Torp (2005), kom Gaups lenge planlagte co-produksjon Kautokeino-opprøret i 2008. Den skildrer det samiske Kautokeino-opprøret i 1852, der handelsmann og lensmann ble drept, med påfølgende rettssak mot og henrettelse av lederne Aslak Jacobsen Hætta og Mons Aslaksen Somby. Filmen ble også lansert som en TV-serie, med et utvidet perspektiv på konflikten.

Ny-innspillingen av Reisen til julestjernen kom i 2012, TV-serien Hjerterått i 2013 og thrilleren Glassdukkene i 2014. Den historiske filmen Birkebeinerne, med blant andre Jakob Oftebro, Kristofer Hivju og Pål Sverre Hagen i rollene, hadde premiere i 2016.

Konflikt

Det er med andre ord ingen nykommer som har gitt seg i kast med å skildre den velkjente gruvekonflikten i Sulitjelma. Gaup har, som man ser, viet seg til flere store biografiske og historiske spenningsdrama.  Arbeidet med Sulis 1907 var kjent for komiteen for Anders Jahres Kulturpris i 2022, som belønnet Gaup på linje med de andre fremragende regissørene Margreth Olin, Joachim Trier og Deeyah Khan.

Bakgrunnen for denne filmen er historien om gruveselskapet som utvant kobber, svovelkis og sink i gruvene i Fauske kommune. Virksomheten startet med prøvedrift i 1887, fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma Aktiebolags Gruber. Først i 1933 ble selskapet norskregistrert under navnet A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983, til nedleggelsen i 1991, var selskapet statseid og bar navnet Sulitjelma Bergverk AS.

Funnet av kobberkis ble gjort av samiske Mons Andreas Petersen rundt 1858. Men på grunn av stedets svært avsidesliggende beliggenhet hersket det skepsis til at forekomstene kunne være drivverdige. Først da den svenske industrimannen og konsulen Nils Persson fattet interesse for malmforekomstene i 1886 ble det fortgang i utviklingen.

Solid håndverk

Det er historien frem til dette møtet som skildres i filmen, med presis og adekvat scenografi, fotografi, klipp, lydlegging og musikkbruk, basert på opptak både ved Filmcamp i Målselv, kobbergruvene på Røros, i Riga og på Folkemuseet i Oslo. Filmens manuskript er meget godt utformet og forfatter Christopher Grøndahl aspirerer helt klart til neste års Amanda i denne kategorien. Vi kjenner ham fra Kampen om Narvik (2021), Børning (2014) og Nokas (2010) som han fikk Amanda for, alle presise og godt konstruerte fortellinger for film.

Sulis 1907 starter med at hovedpersonen Konrad, da bare 10 år, blir solgt av sin familie på et marked i Norge til en bonde som vil ha ham som barnearbeider. Etter 6 år flykter han til lønnet arbeid og på 18 års dagen får han arbeid i de livsfarlige gruvene i Fauske, den gang et slags Nordens Ville Vesten. Konrad, som voksen spilles av Otto Fahlgren, kommer fort i kontakt med industrieieren Olof Wennström (Simon J. Berger) og blir en slags leiesoldat for ham, presset mellom barken og veden i stadig spenning mellom de arge og opprørske arbeiderne og den slu kapitalisten Wennström. Han behandler Konrad godt, men krever også meget tilbake.

Lapplands helvete

Konfliktene eskalerer, arbeiderne krever høyere lønn, godt oppildnet av aktivisten Helene Ugland (Alexandra Gjerpen), datidens store agitator som tok seg fram til gruvebyen Sulitjelma fra det blide Sørlandet, og ble den første – og eneste – sosialistiske agitator som greide å holde foredrag i «Lapplands Helvete». (Hun var også vår første kvinnelige arbeiderdikter og ble styremedlem i det første sosialdemokratiske ungdomsforbundet). I filmen skildres hun som datidens Greta Thunberg. Wennström svarer med å true med nedleggelse og sår splittelse mellom de ulike gruvene i storsamfunnet.

Gaups regigrep, med utstrakt bruk av nærbilder og heroisk arrangerte  sekvenser er som i hans tidligere storfilmer, av høy kvalitet. Her kan man virkelig snakke om en «Gaup-touch».

Konrad er med i så og si alle bildene og det er lett å akseptere hans balanse og utvikling i dramaet. Wennström og Ugland tolkes også fremragende. Noe vanskeligere er det med det store antall gruvearbeidere, og uenigheten dem imellom. Det er som om Gaup her ikke lar oss få nok tid til å fordøye og forstå konfliktene. En noe mer nyansert casting og skuespillerinstruksjon hadde muligens hjulpet på innlevelsen i en ellers utmerket beskrevet historie. Stig Henrik Hoff spiller, som så ofte før, en bajas, og det er noe underlig at ikke han ble tiltenkt en større og kanskje mer konfliktskapende rolle, han har jo stoff i seg til det.

Musikkbruken er som sagt utmerket, godt komponert og arrangert av Roy Westad. Verre er det med Sigvart Dagslands «Stormen» som vi får oppleve under slutt-tekstene. Den virker unødig påklistret og har lite med filmens tematikk og stil å gjøre. Et mislykket kommersielt påheng?