Forrige helg ble den 77. utgaven av verdens viktigste filmfestival avsluttet med prisutdeling i Cannes. Her er et utvalg av filmhøydepunktene fra programmet.

Årets filmfestival i Cannes ble arrangert i perioden 14. til 25. mai, som vanlig med en rekke store navn på filmprogrammet – men også noen spennende nye bekjentskaper. Her følger en gjennomgang av høydepunkter fra festivalen, med særlig vekt på hovedkonkurransen og prisvinnerne herfra.

Anora

Regi: Sean Baker

Selveste Gullpalmen gikk til Anora av amerikanske Sean Baker, som også deltok i festivalens hovedkonkurranse med sin forrige film Red Rocket i 2021.

I likhet med mange av Bakers filmer handler Anora om sexarbeidere, her den unge stripperen Ani (egentlig Anora), spilt av Mikey Madison, som gifter seg med en kunde – en svært velstående og ikke utpreget moden sønn av en russisk oligark. Anora er en medrivende, morsom og skarp film om problemene som oppstår i kjølvannet av dette, og bærer den uavhengige filmskaperens tydelige signatur i uttrykk og tilnærming så vel som miljøskildring, samtidig som han viser seg fra en noe mer tilgjengelig side.

Armand

Regi: Halfdan Ullmann Tøndel

Norge var i år representert med Halfdan Ullmann Tøndels Armand, som deltok i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard. Filmen med blant andre Renate Reinsve, Ellen Dorrit Petersen og Øystein Røger på rollelista dreier seg om et foreldremøte på en barneskole, der skolen ønsker å diskutere den unge eleven Armands mulige upassende oppførsel. Selv om så å si hele handlingen utspiller seg innenfor skolebygningen tar den stadig nye vendinger, og filmen rommer etter hvert flere formgrep som gjør den til mer enn et intimt kammerspill.

Armand vant vel fortjent Camera d’Or, Cannes-festivalens prestisjetunge pris for beste debutfilm.

Bird

Regi: Andrea Arnold

Britiske Andrea Arnold er tilbake med sin første spillefilm siden American Honey fra 2016. Bird er en «coming of age»-fortelling om den unge jenta Bailey (Nykiya Adams) og hennes alenefar Bug (Barry Keoghan) – og om Baileys møte med den mystiske Bird (Franz Rogowski). Filmen har klare likhetstrekk med Fish Tank (2009), både i handlingen og i Arnolds stilmessig poetiske tilnærming til den sosialrealistiske britiske filmtradisjonen. Men denne gangen utvider hun også tilnærmingen sin ved å innføre innslag av magisk realisme, i det som vel må kalles magisk sosialrealisme.

Bird ble ikke tilgodesett med noen priser av den Greta Gerwig-ledede juryen, men var i undertegnedes øyne en av de aller beste filmene i hovedkonkurransen.

Kinds of Kindness

Regi: Yorgos Lanthimos

 

Det har ikke gått lang tid siden Yorgos Lanthimos vant Gulløven for Poor Things på fjorårets filmfestival i Venezia, men han rakk likevel å fullføre sin nye film til hovedkonkurransen på dette årets Cannes-festival.

Kinds of Kindness er en antologifilm bestående av tre ulike historier, der det samme skuespillerensemblet – med blant andre Jesse Plemons, som vant prisen for beste mannlige skuespiller, Emma Stone, Willem Dafoe, Margaret Qualley og Hong Chau – gestalter nye rollefigurer i hver av dem. Fortellingene har imidlertid flere tematiske berøringspunkter, i en absurdistisk, mørkt humoristisk og smart fortalt film som kan føre tankene til Lanthimos’ filmer før The Favourite (2018).

The Substance

Regi: Coralie Fargeat

Margaret Qualley spiller også en sentral rolle i festivalens kanskje største «snakkis», franske Coralie Fargeats The Substance, som byr på et formidabelt og uredd comeback for Demi Moore. Hun (altså Moore, men egentlig begge to) spiller en amerikansk skuespiller som mister TV-jobben i det hun fyller 50, men som kommer over en substans som gir muligheten til å være en perfekt (og følgelig yngre) utgave av seg selv annenhver uke, da spilt av Qualley.

Dette er en formsterk og leken satire – på steroider, kan man formodentlig si – om hvordan samfunnet oppfatter kvinner og hvordan kvinner preges av dette, som etter hvert utvikler seg til å bli en grotesk «body horror». Et hardtslående og forfriskende høydepunkt som ble tildelt prisen for beste manus.

The Seed of the Sacred Fig

Regi: Mohammad Rasoulof

Etter å ha fått både yrkesforbud og andre sanksjoner gjennom en lengre periode, ble regissør Mohammad Rasoulof nylig idømt åtte års fengsel i sitt hjemland Iran. I forkant av festivalen flyktet han imidlertid til Europa, og var tilstede i Cannes da hans nye spillefilm The Seed of the Sacred Fig hadde premiere i hovedkonkurransen.

I likhet med Rasoulofs forrige film Det finnes ingen djevel, som vant Gullbjørnen i Berlin i 2020, er The Seed of the Sacred Fig spilt inn i hemmelighet i Iran. Det gjør det enda mer imponerende at den er blitt en særdeles velregissert og presist fortalt dramathriller, som trekker inn sentrale begivenheter knyttet til «kvinne, liv, frihet»-protestene og retter skarp og tydelig kritikk mot de iranske styresmaktene. Filmen ble belønnet med en egen spesialpris av juryen. 

Ljósbrot (When the Light Breaks)

Regi: Rúnar Rúnarsson

I samme seksjon som Armand, Un Certain Regard, deltok islandske Rúnar Rúnarsson (Ildfjell, Småfugler og Echo) med sin nye spillefilm Ljósbrot.

Den handler om en ung islandsk student som er i et hemmelig forhold, siden kjæresten ikke har brutt med sin forrige partner – og hennes utfordringer med å takle sorgen sammen med vennekretsen da han dør i en ulykke før han får gjort dette. Elín Hall gjør en strålende skuespillerprestasjon i hovedrollen, og Ljósbrot er et finstemt og formsikkert drama som tidvis kan føre tankene til Joachim Trier – uten at sammenligningen skal trekkes for langt, da det vil være urettferdig mot Rúnarssons særegne stil og stemme.

The Apprentice

Regi: Ali Abbasi

Med Shelley, Grensen og Holy Spider har Ali Abbasi allerede en eklektisk filmografi, samtidig som alle disse på hver sitt vis inntar nye tilnærminger til etablerte sjangre. The Apprentice kan muligens kategoriseres innenfor tidens bølge av biografifilmer, men også her har vi å gjøre med en vital, annerledes og uventet sådan.

Filmen handler nemlig om den unge Donald Trump, spilt av Sebastian Stan, og hans streben etter å komme seg opp og fram i New Yorks forretningsverden – noe han for alvor gjør etter at han tas under vingene til den kontroversielle, høyrevridde advokaten Roy Cohn (spilt av Jeremy Strong fra Succession, som ikke er en helt søkt referanse for The Apprentice). En god stund bygger filmen opp overraskende mye sympati med Trump, men etter hvert blir dette en slags Faust-historie om den skruppelløse og dypt kyniske mannen mange av oss har inntrykk av at han her. Også formmessig føles filmen frisk, med bruk av estetikken fra de ulike tidsperiodene som skildres.

The Apprentice vant ingen priser, men kunne så avgjort ha fortjent det – og det skal bli spennende å se om Trumps motstand mot filmen vil være en hindring eller fordel i filmens videre liv.

Pigen med nålen (The Girl with the Needle)

Regi: Magnus von Horn

Den svenske regissøren Magnus von Horns forrige filmer Etterskjelv og Sweat var heller ikke spesielt like hverandre, og med Pigen med nålen tar han igjen nye veier.

Filmen er elegant filmet i sort/hvitt, men like fullt en elendighetsfylt skillingsvise fra København i tiden etter første verdenskrig, der Vic Carmen Sonne spiller en ung syerske som havner i mer enn en ulykke da hun blir gravid. Det gjør imidlertid at hun treffer en kvinne (Trine Dyrholm) som driver et illegalt adopsjonsbyrå og kan tilby etterlengtet arbeid – men som etter hvert stiller hovedkarakteren overfor vanskelige moralske dilemmaer. Også her kan man snakke om «body horror»-elementer, i en film som definitivt er sterk kost – men også kvalitetsmessig sterk.

Emilia Pérez

Regi: Jacques Audiard

Den franske regissøren Jacques Audiard (Profeten, Rust og bein, Dheepan) må sies å overraske enda mer med sin nye film. Emilia Pérez er en musikal (!) om en meksikansk kartellboss (Karla Sofía Gascón) som hyrer inn advokaten Rita (Zoe Saldana) til å bistå med å få gjennomført kjønnsskifte – og deretter begynner et nytt og på alle måter bedre liv under sin nye kvinnelige identitet.

Filmen stiller spørsmål om hvorvidt kjønnsskiftet gjør at hun også kan endre de styggere sidene av personligheten fra da hun var mann, og filmen skygger heller ikke unna bortføringene og brutaliteten som preger det meksikanske samfunnet. Å gjøre dette i musikalform med melodramatisk preg er unektelig modig i seg selv, og Emilia Pérez ble både belønnet med juryprisen og en ensemblepris for beste kvinnelige skuespillere, som gikk til Adriana Paz, Zoe Saldana, Karla Sofía Gascón og Selena Gomez.

Grand Tour

Regi: Miguel Gomez

Portugisiske Miguel Gomez, som tidligere har regissert blant annet Tabu fra 2012, vant prisen for beste regi for Grand Tour.

Filmens handling utspiller seg i Sørøst-Asia rundt 1917, og forteller om en ung mann som jobber for de britiske kolonimyndighetene i Burma – og rundreisen han foretar i flere land da han får kalde føtter for sitt forestående ekteskap. En tilsvarende del av filmen er deretter viet den standhaftige forloveden som følger i fotsporene hans, sterk i troen på å få ham tilbake til alteret. Tidskoloritten er ispedd en mengde anakronistiske opptak fra i dag, uten at filmen ellers minner nevneverdig om den norske dramaserien Makta. Grand Tour er en av de mer estetisk særpregede filmene i årets hovedkonkurranse, samtidig som den forteller en besnærende og heller ikke utpreget konvensjonell kjærlighetshistorie.

All We Imagine as Light 

Regi: Payal Kapadia

Payal Kapadias spillefilmdebut All We Imagine as Light er den første indiske filmen i Cannes’ hovedkonkurranse på 30 år, og Kapadia er den første kvinnelige regissøren fra landet som deltar i konkurransen.

Filmen ble dog ikke minst lagt merke til for sine kvaliteter, da den vant festivalens nest gjeveste pris Grand Prix. All We Imagine as Lighter er et intimt og nyansert portrett av to sykepleiere i Mumbai, som etter hvert også omfatter en tredje kvinne, og skildrer ulike utfordringer knyttet til kvinners posisjon i det indiske samfunnet med letthet, sjarm og ettertenksomhet, samt en til tider meditativ tone.

The Shrouds

Regi: David Cronenberg

«Body horror» har blitt nevnt i forbindelse med to av de tidligere omtalte filmene, men også denne subsjangerens opphavsmann deltok i årets hovedkonkurranse – med en ny «body horror»-film.

David Cronenbergs The Shrouds tar utgangspunkt i et teknologisk så vel som kroppslig konsept, der Vincent Cassel spiller eieren av et selskap som tilbyr etterlatte å følge avdødes forråtnelsesprosess gjennom kameraer i graven – angivelig for trøst og forsoning. The Shrouds er mer engasjerende enn Cronenbergs forrige film Crimes of the Future, som konkurrerte i Cannes for to år siden, selv om også denne inneholder for mye og for forklarende dialog framfor reelt handlingsdrivende scener. Filmen vil med andre ord ikke bli stående som en av hans beste, men den nå 81 år gamle kanadiske filmskaperen skal like fullt berømmes for å stadig utforske sitt helt egne filmatiske univers med nye og fascinerende ideer.

Den 77. utgaven av filmfestivalen i Cannes ble arrangert i perioden 14. til 25. mai 2024.